Saken gjaldt uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager krevde tilbakeført samtlige innbetalinger etter den angrede avtalen, og viste til at han hadde angreretten i behold. Klager viste til at selskapet ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven. Agva Kraft AS bestred klagers krav under henvisning til at angrefristen var utløpt. Selskapet hevdet videre å ha gitt de opplysninger som det skulle i forbindelse med avtaleinngåelsen. Det bestred i alle tilfeller tilbakebetalingsplikt så lang tid etter at avtalen var avsluttet. Klager ble gitt medhold under dissens.
Agva Kraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4.
Historikk:
02.03.2022 – Partene inngår avtale.
03.06.2022 – Klager avslutter avtalen ved leverandørskifte.
09.01.2023 – Klager fremsetter krav om tilbakebetaling.
Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av den angrede avtalen, beregnet til kr 4141,61. Partenes anførsler:
Klager bestrider betalingsplikt for påløpte kostnader ved strømavtalen med grunnlag i at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Klager hevder at han ikke på noe tidspunkt mottok opplysninger om angrerett på et varig medium. Han viser til at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene er gitt, annet enn gjennom en hyperlenke på avtaletidspunktet. Klager anfører at selskapet heller ikke har sannsynliggjort at vilkårene er akseptert.
Agva Kraft AS avviser klagers krav under henvisning til at selskapet har gitt de opplysninger som det skulle etter angrerettloven. Klager har mottatt angrerettopplysninger og utfylt angreskjema og han har huket av for aksept av vilkårene. Selskapet peker på utformingen av bestillingsskjemaet som forutsetter avtaleaksept for at avtalen kan bestilles.
Selskapet reagerer videre på at klager har fremsatt krav om tilbakebetaling så lang tid etter at avtalen ble avsluttet av klager.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav ved utøvelse av angrerett. Saken reiser særlig spørsmål om oppsigelse ved leverandørbytte kan anses som erklæring om utøvelse av angrerett, om angreretten i så fall var i behold, og om klager har krav på tilbakebetaling.
Slik saken er opplyst inngikk partene 2. mars 2022 avtale om et spotprisprodukt. Klager avsluttet denne avtalen ved leverandørbytte tre måneder senere, 3. juni 2022. Klager har i ettertid – 9. januar 2023 – gjort gjeldende angreretten og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i avtalen som løp fra 2. mars til 3. juni 2022.
Selv om selskapet ikke uttrykkelig har reist spørsmål om betydningen av at avtalen var avsluttet da angreretten ble gjort gjeldende, bestrider selskapet at klager kan bygge rett på angrerettsutøvelsen. Nemnda har derfor funnet grunn til å ta stilling også til dette spørsmålet.
Ved avgjørelsen av saken har nemnda derfor delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – har kommet til at klager gis medhold.
Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 er at en forbruker kan gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende innen angrefristen, jf. § 21. Angrefristen utløper som utgangspunkt på første virkedag 14 dager fra dagen etter at avtale om tjeneste ble inngått, jf. angrerettloven § 21 første ledd, jf. § 6. Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin plikt til å gi lovpålagte opplysninger om angreretten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, får dette imidlertid konsekvenser for når angrefristen utløper. Etter § 21 tredje og fjerde ledd, jf. § 6, utløper angrefristen første virkedag 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter at avtalen ble inngått.
Slik denne saken er opplyst har selskapet fremholdt at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er overholdt, slik at det ikke var grunnlag for noen utvidet angrefrist.
Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og
forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, fulgte det av lovens ordlyd at den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – må opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.
Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått. Slik saken er opplyst kan ikke flertallet se at selskapet har godtgjort at det oppfylte opplysningsplikten på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene og opplysninger om angrerett fremgikk av bestillingsskjemaet gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene, og måtte huke av i en avkrysningsrute for at dette var lest. Flertallet påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7.
Flertallet mener derfor at den utvidede angrefristen etter § 21 tredje ledd får anvendelse i saken. Flertallet kan ikke se at selskapet på noe senere tidspunkt har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h ble meddelt klager med den virkning at 14-dagerfristen etter § 21 fjerde ledd begynte å løpe. Klagers angrefrist hadde derfor ikke utløpt da han viste til sin angrerett ved henvendelsen til selskapet i januar 2023.
Den avtalen som angrerettsutøvelsen gjelder, ble imidlertid avsluttet ved leverandørbytte 3. juni 2022. Dette reiser spørsmål om en avsluttet avtale kan angres.
Ved denne vurderingen viser dette flertallet til flertallets bedømmelse av samme spørsmål i sak 22-1539. Hvorvidt angreretten generelt er falt bort der en avtale er avsluttet av klager, må avgjøres etter en tolkning av angrerettloven § 22 bokstav c. Bestemmelsen gjør unntak fra den generelle angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår for at dette unntaket skal få anvendelse, blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukeres uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Det er ikke godtgjort at noen av disse tilleggsvilkårene er oppfylt i saken. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er nok at avtalen er oppfylt og avsluttet. At klager har avsluttet avtalen ved leverandørbytte kan derfor ikke alene tilsi at angreretten har falt bort.
Som i den tidligere saken tar ikke flertallet endelig stilling til dette spørsmålet, ettersom flertallet uansett mener at den oppsigelsen som klager foretok ved leverandørbyttet 3, juni 2022 må anses som en gyldig angrerettserklæring, se også sak 23-204. Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig. Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» Slik saken er opplyst har ikke klager på noe tidspunkt angret ved bruk av angreskjema, men dette er heller ikke et nødvendig vilkår. Spørsmålet er om klager, da han sa opp avtalen i forbindelse med leverandørskiftet i juni 2022, ga selskapet en «annen utvetydig erklæring» som innebærer en utøvelse av angreretten.
En tilstrekkelig klar og aktiv melding om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen er tilstrekkelig til å utgjøre en angrerettserklæring. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse. Et leverandørbytte innebærer en oppsigelse av det bestående avtaleforholdet på vegne av kunden overfor eksisterende leverandør, og flertallet anser derfor oppsigelsen som en erklæring om angrerettutøvelse.
Når det gjelder den erklæringen som klager sendte til selskapet i januar 2023, innebærer flertallets syn at denne ikke utgjorde en egentlig angreretterklæring. Den må i stedet anses som et påkrav på de krav som klager hadde med grunnlag i leverandørbyttet.
Selskapet har i saken gjort gjeldende at «det er rart å ville angre en avtale i januar 2023 som var aktiv fra 02.03.2022 – 03.06.2023». Flertallet har forståelse for at selskapet kan finne det urimelig å anse en situasjon der kunden, av grunner kun kunden kjenner til, bytter leverandør, som utøvelse av angrerett med de rettsvirkninger dette måtte innebære i ettertid. Flertallet påpeker likevel det at det bare er der selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, at denne problemstillingen vil komme på spissen. Ettersom kraftleverandører har alle forutsetninger for å oppfylle pliktene etter angrerettloven, mener flertallet at rettsforståelsen ikke er urimelig.
Når det gjelder rettsvirkningene av at angreretten er utøvd i rett tid, viser flertallet til flertallets begrunnelse i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Flertallet forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h,
og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både
fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede
tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal
betalingskravet frafalles. Kundens strømkompensasjon basert på forbruket skal under ingen omstendighet trekkes inn i oppgjøret.
Videre har klager rett på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet etter forsinkelsesloven § 2. Angrerettloven § 24 andre ledd angir forfallstidspunktet til 14 dager etter at melding om utøvelse av angreretten kom frem til selskapet. Flertallet mener likevel at klager i en situasjon som den foreliggende får påkravregelen i § 2 anvendelse, og viser til sin begrunnelse i blant annet sak 22-1539. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring som nemnda legger til grunn ble sendt 9. januar 2023. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.
Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.
Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Ingebrigtsen og Lima – har kommet til at klager ikke gis medhold.
Mindretallet finner det tilstrekkelig for sin konklusjon å vise til mindretallets votum i sak 22-1539, og legger til grunn at angreretten ikke kan utøves med virkning for en avtale som er avsluttet. Mindretallet finner i all hovedsak å vise til og fastholde den begrunnelse som er gitt for dette standpunktet i sak 22-1539.
Mindretallet finner heller ikke tilstrekkelig grunnlag for generelt å anse en oppsigelse ved leverandørbytte som utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 første ledd. Mindretallet viser til at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten, og at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen, for eksempel der det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.
Mindretallet fremhever at det vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde så langt kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.
Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han byttet kraftleverandør i juni 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.
Slik mindretallet ser på saken, er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de andre spørsmål saken reiser, herunder om angrefristen var i behold da leverandørbyttet fant sted og om klager har rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.
I samsvar med flertallets syn gis klager medhold.
VEDTAK
Klager gis medhold.
Oslo, 21. oktober 2024
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Benedicte F. Ingebrigtsen, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
Comments