Elvia AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder krav om erstatning.
Regelverk: Standard nettleieavtale § 13-1 flg.
Historikk:
24.04.2021 –Klagers solcellepanel slutter å produsere strøm. Klager melder inn jordfeil til selskapet.
17.07.2021 – Jordfeil opphører.
29.12.2021 – Klager kompenseres for sitt opprinnelige krav mot selskapet.
29.06.2022 – Jordfeil oppstår på nytt. Klager melder inn feilen til selskapet.
18.08.2022 – Jordfeil utbedres.
Krav: Klager krever erstatning for tap i strømproduksjon.
Partenes anførsler:
Klager krever erstatning for tap i strømproduksjon ved sitt private solcelleanlegg. Klager hevder tapet har oppstått på grunn av jordfeil og den forsinkede utbedringen av feilen. Klager påberoper seg forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd og viser til 4-ukersfristen for utbedring.
Klager krever videre erstatning for tiden som har gått med til korrespondanse med selskapet, i lys av den foregående tvistens langvarighet.
Elvia AS bestrider klagers erstatningskrav. Selskapet hevder at det verken foreligger ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng. Videre peker selskapet på at forskrift om elektriske forsyningsanlegg ikke kommer til anvendelse, jf. § 1-2.
Innklagede peker på at det uansett ikke er grunnlag for å kompensere det økonomiske tapet fordi installasjonen burde tålt påkjenningen som jordfeilen medførte.
Selskapet understreker at kompensasjonen som ble gitt klager i 2021, ble gitt rent unntaksvis og at det ikke er grunnlag for kompensasjon denne gangen.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder krav om erstatning for tap i egen strømproduksjon. Spørsmålet for nemnda er om klager kan kreve erstatning av nettselskapet for manglende kraftproduksjon i hans private solcelleanlegg, som følge av at inverteren skrudde seg av som følge av jordfeil i det nettet klager var tilknyttet. Det er ikke holdepunkter for at jordfeilen var knyttet til innklagedes egne installasjoner, men at den befant seg i en installasjon som er tilknyttet det samme nettet som klager var tilknyttet. Som følge av jordfeilsikringen i inverteren, skrudde denne seg av og strømproduksjonen stanset.
Avtaler med nettselskap om overføring av elektrisk energi reguleres av forbrukerkjøpsloven (fkjl.), jf. § 2 første ledd bokstav d. Kundens krav som følge av mangel følger av lovens kapittel 6, der nettselskapets erstatningsansvar er særregulert i § 33 annet ledd. Utgangspunktet er etter bestemmelsen at selskapet hefter objektivt for mangler som ligger innenfor deres kontroll etter det såkalte kontrollansvaret. Dette utgangspunktet følger også av standard nettleieavtale § 13-1.
En grunnforutsetning for erstatning er at det foreligger en mangel ved det som er levert. Når det foreligger mangel, er nærmere regulert i fkjl. § 16, jf. § 15. Utgangspunktet er at leveransegjenstanden – i dette tilfellet det strømnettet klager er tilsluttet – skal være i samsvar med kravene som følger av avtalen mellom partene, jf. § 15 første ledd. Standard nettleieavtale § 4-1 pålegger nettselskapet en plikt til å levere etter standardavtalen og gjeldende tariffer samt lover og forskrifter på området. Avtalens formulering gir i seg selv ikke klar anvisning på hvilke forventninger nettkunden kan ha til leveransen, og den må dermed utfylles av øvrige normer på området.
Dersom avtalegjenstanden ikke oppfyller kravene som offentligrettslig regulering oppstiller, kan en slik forskriftsmangel etter forbrukerkjøpsloven § 15 annet ledd bokstav f innebære at det foreligger en mangel. Det samme følger av standardavtalen § 4-1.
Klagers elektriske anlegg er underlagt en rekke forskriftsbestemmelser. Reguleringene oppstiller visse minimumskrav til anleggets sikkerhet og leveringskvalitet. Disse kravene kan blant annet utledes av forskrift om elektriske forsyningsanlegg, forskrift om elektriske lavspenningsanlegg og forskrift om leveringskvalitet i kraftsystemet.
Etter forskrift om elektriske lavspenningsanlegg § 37 skal alt elektrisk utstyr og materiell som inngår i eller som skal tilkobles et anlegg være tilpasset de ytre påvirkninger som kan påregnes fra omgivelsene. Ytre påvirkninger kan typisk være jordfeil, som denne saken gjelder. Forskrift om elektriske forsyningsanlegg § 5-2 annet ledd oppstiller i den forbindelse et krav om automatisk utkobling eller feilindikasjon ved jordfeil i anlegget eller tilknyttede installasjoner. Nyere anlegg er derfor utstyrt med jordfeilbryter, som innebærer at energiforsyningen kobles ut automatisk og forhindrer spredning av jordfeilen til andre anlegg i nærområdet. Dersom det ikke er installert jordfeilbryter eller det foreligger feil ved utstyret, kan likevel isolasjonsfeilen spre seg til nærliggende anlegg i nettet. Slik nemnda ser det, er dette en ytre påvirkning som kan påregnes fra omgivelsene, som installasjonen skal tåle.
Slik saken er opplyst for nemnda har det oppstått en isolasjonsfeil i klagers nærområde. Feilen ble i ettertid identifisert gjennom feilsøking til å ligge i en kabel mellom inntaksskap og sikringsskap i en annen privat installasjon i nærområdet. Jordfeilen i den private installasjonen resulterte i at klagers solcelleanlegg sluttet å produsere strøm. Anleggets inverter håndterte ikke jordfeilen.
Klagers tapte kraftproduksjon er derfor en konsekvens av inkompatibilitet mellom solcelleanleggets tekniske komponenter og de egenskaper som kan påregnes ved det lokale kraftdistribusjonsnettet. Slik manglende kompatibilitet mellom installasjonen og nett er ikke netteiers ansvar, men blir klagers risiko, eventuelt sammen med den som har levert installasjonen. Feil ved en installasjon utgjør ikke noen mangel ved netteiers leveranse. Det kan heller ikke etter nemndas syn påvises andre årsaker til anleggets produksjonsopphør som kan gi grunnlag for å konstatere mangel ved nettet.
Det foreligger derfor ikke noen mangel, og klager har dermed ikke krav på erstatning.
Nemnda påpeker at inkompatibilitetsproblematikk som i denne saken kan avhjelpes gjennom tekniske tiltak. Kunden kan dessuten følge med på egen strømproduksjon for å identifisere avvik fra anleggets normaltilstand, for eksempel ved at produksjonen stopper opp.
Nemnda tilføyer avslutningsvis at den oppfatter at klager har et annet syn på hva som kan utledes av gjeldende forskriftsverk enn det nemnda har bygget på foran. Nemnda har lagt til grunn den forståelse av forskriftsverket som den mener er den riktige. Nemnda tilføyer likevel at i den grad den samlede reguleringen i forskriftsverket gir anvisning på ulike løsninger, vil dette måtte tas opp med den myndighet som håndhever det aktuelle regelverket.
Nemndas konklusjon er at klager ikke gis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klager gis ikke medhold.
Oslo, 28. august 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Jon Aadland, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
