NorgesEnergi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om etterfakturering av forbruk.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3, 2-2 og 3-1.
Historikk:
04.02.15 – Avdøde bestiller betalingstjenesten «Strømkonto». Avtaleinngåelsen bekreftes per SMS.
04.2018 – Avdøde går bort. Klager får skifteattest.
07.2019 – Klager mottar omtvistet sluttoppgjørskrav.
18.09.19 – Klager kontakter selskapet om sluttfaktura. Nedbetalingsavtale inngås.
Krav: Klager bestrider etterfakturert krav.
Partenes anførsler:
Klager anfører at kravene som selskapet har rettet mot henne er foreldet, og at deres forsøk på inndrivelse av kravet er i strid med god forretningsskikk. Klager reagerer på at selskapet først fakturerte dødsboet ni måneder etter at avdøde gikk bort. Klager avviser at hun har utestående krav hos selskapet.
Klager bestrider at det foreligger en skriftlig avtaleinngåelse for betalingstjenesten i avdødes navn. Klager mener at selskapet ikke har dokumentert dette overfor henne.
NorgesEnergi AS anfører at det er inngått en gyldig avtale mellom selskapet og avdøde, og at dette ble bekreftet av avdøde per SMS i 2015. Selskapet opplyser at all informasjon om avtalen også har vært tilgjengelig på «Min side» på selskapets hjemmesider.
Selskapet hevder at det ble inngått en nedbetalingsavtale med klager den 18.09.2019, hvor sluttfaktura skulle betales i avdrag. Det mener at klager kun har betalt fire av disse og at avtalen dermed ikke er overholdt. Selskapet mener at det rettmessig har kunnet starte ordinær innkrevingsprosess i saken med grunnlag i misligholdet. NorgesEnergi AS opplyser om at innkreving er satt i bero frem til saken er avgjort i nemnda.
Selskapet mener at klager har vært tilstrekkelig informert underveis i prosessen, også om betalingstjenesten «Strømkonto». Det opplyser om at klager har vært i kontakt med selskapets kundebehandlere flere ganger i perioden fra oppstart til sluttfakturering.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om etterfakturering av forbruk. Spørsmålet er om klager, som avdødes ektefelle og som den som har fått skifteattest, er forpliktet til å betale det omtvistede sluttoppgjørskravet.
Det forhold at kravet rettes mot et dødsbo, er ikke av betydning for nemndas kompetanse, jf. nemndsavtalen pkt. 1.3. Nemnda bemerker videre at i en sak som denne, der krav rettes mot den som har fått skifteattest utstedt, må klager identifiseres med avdøde idet hun har overtatt boets forpliktelser.
Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det ble inngått bindende avtale om tjenesten «Strømkonto» mellom avdøde og innklagede i 2015. Nemnda vurderer det ut fra dokumentasjonen som tilstrekkelig godtgjort at avtaletilbud ble akseptert av avdøde per SMS og at partene ble bundet. Nemnda viser til utskriften av SMS-er som er sendt og utskrift fra logg over senere kundekontakt knyttet til avtaleforholdet, der det blant annet fremgår at det er gitt forklaring på faktura og anbefaling om å betale mer enn minstebeløpet. Nemnda har ved denne vurderingen sett hen til klagers anførsler om de ulike mobilnumrene som har vært i bruk, men kan uansett ikke se at det kan ha betydning for spørsmålet om bekreftelsen ble sendt til et nummer som måtte vært registrert på klager, idet klager og avdøde uansett identifiseres. Nemnda bemerker samtidig at det på den annen side ikke fremgår av dokumentasjonen hvilke nærmere vilkår som ble lagt til grunn for avtalen. Kundens betalingsforpliktelse for kostnader ut over hovedstol er følgelig ikke dokumentert for nemnda.
Det påhviler som alminnelig utgangspunkt den næringsdrivende å godtgjøre hvilke avtalevilkår som er vedtatt av partene. Dersom selskapet påberoper en betalingsforpliktelse for kunden, er det selskapet selv som må sannsynliggjøre dette. NorgesEnergi AS har i saken her hatt alle forutsetninger for å dokumentere avtaleforholdet. Når dette ikke er gjort, må bevisrisikoen gå utover den næringsdrivende om hva som for øvrig er avtalt.
Klager har gjort gjeldende at det omtvistede kravet er foreldet. Nemnda bemerker at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år fra den dag da fordringshaveren tidligst kunne kreve oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Dersom foreldelsesfristen avbrytes ved påtale, skjer det – i motsetning til hva selskapet har gjort gjeldende i e-post til nemnda – ingen foreldelse så lenge forfølgningen pågår, jf. § 21 første ledd. Slik fristavbrytelse skjer dersom tvist om kravet bringes inn for en klagenemnd etter § 16 annet ledd bokstav a. Klager brakte kravet inn for Elklagenemnda 31.01.2020, slik at avbrudd av foreldelse skjedde denne dagen. Det avgjørende for om kravet er foreldet er derfor om det tidligst kunne vært gjort gjeldende mer enn tre år før denne dagen, det vil si før 31.01.2017.
Selskapet fremsatte kravet knyttet til sluttavregningen i juli 2019. Dette er i utgangspunktet innenfor treårsfristen. Spørsmålet er imidlertid om dette var det tidspunktet da beløpet «tidligst» kunne ha vært gjort gjeldende. Kravet bygger på et etterslep som har oppstått i betalingen for forbrukt strøm, som følge av at minimumsbeløpet som er betalt ikke har dekket kostnaden ved forbrukt strøm. Klager har ikke godtgjort at det underveis i kundeforholdet ble tatt grep for å bringe saldoen i balanse. Nemnda viser til at underbalansen i kundeforholdet per 31.12.2015 var på noe over 3.500 kroner og 31.12.2016 var på noe over 8.000 kroner. Underbalansen økte utover i kundeforholdet slik at den per 31.12.2017 var på noe over 10.000 kroner og per 31.12.2018 var på ca. 14.500 kroner. Selv om det var avtalt «Strømkonto», følger det av nemndas praksis at selskapet har en aktivitetsplikt med sikte på å endre månedsbeløpet med sikte på å få kontoen i balanse. Selskapet har ikke godtgjort i hvilken grad dette ble gjort, og det forhold at underbalansen økte utover i kundeforholdet taler dessuten mot at virkningsfulle skritt ble tatt, utover at selskapet anbefalte kunden å betale mer enn minimumsbeløpet.
Ettersom underbalansen knytter seg til løpende forbrukt strøm, mener nemnda at i alle fall en betydelig del av akkumulert underbalanse per 31.12.2016 kunne ha vært innkrevd tidligere gjennom en mer aktiv oppjustering av minimumsbeløpet, slik at totalbeløpet som ble gjort gjeldende i sluttavregningen ville vært tilsvarende lavere. En andel av sluttfakturabeløpet kunne derfor «tidligst» vært innkrevd tidligere enn 31.01.2017, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2, uten at det er mulig å fastslå nøyaktig hvor stor del. Nemnda er derfor henvist til å utøve et skjønn, og anslår at 5000 kroner av beløpet fra sluttavregningen må anses som foreldet.
Etter dette mener nemnda at avdøde ikke anses å ha vedtatt vilkår om finansielle kostnader i tilknytning til betalingstjenesten, slik at betalingsforpliktelsen må anses begrenset til hovedstol. Klager må derfor fritas fra å betale renter og øvrige omkostninger. Klager er som utgangspunkt betalingspliktig for hovedstolen som omfatter kostnadene for forbrukt kraft. Til fradrag i hovedstolen kommer likevel den foreldete delen av hovedstolen på kr 5000.
Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klager gis delvis medhold.
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Jon Aadland, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
