Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for bruddgebyr.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.
Historikk:
10.10.2022 – Partene inngår avtale gjennom uanmodet telefonsalg.
14.10.2022 – Klager bytter tilbake til tidligere kraftleverandør.
01.11.2022 – Klager mottar opphørsfaktura med bruddgebyr på kr 3000.
Krav: Klager krever seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i angrerettutøvelse.
Partenes anførsler:
Klager gjør gjeldende at hun er forbruker med den virkning at angrerettloven får anvendelse. Hun bestrider at hun er næringsdrivende. Hun hevder at hun aldri ble opplyst om at hun ble registrert som bedriftskunde, og mener at det ikke kan være av betydning at avtalen er registrert på hennes enkeltpersonforetak når kraften forsynes til hennes private husholdning.
Klager bestrider betalingsplikt for bruddgebyret med grunnlag i at hun ikke har samtykket til det. Hun viser til forholdene omkring avtaleinngåelsen og peker på at hun følte seg presset til å akseptere vilkårene. Klager forklarer at hun ikke hadde anledning til å sette seg inn i vilkårene. Klager viser til at hun aldri ble meddelt kontrakten etter at avtalen ble inngått.
Fortum Strøm AS mener at klager ikke er en privat forbruker, og har med grunnlag i det besluttet å ikke imøtegå klagers anførsler for nemnda.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om klagers betalingsplikt for bruddgebyr. Hovedspørsmålet i saken er om klager kan kreve seg kostnadsfritt løst fra kontrakten med grunnlag i utøvelse av angrerett.
Nemnda legger til grunn at det ble inngått avtale mellom partene den 10. oktober 2022 på bakgrunn av et uanmodet telefonsalg. Slik saken er opplyst ble klager først i ettertid oppmerksom på at det ble inngått bedriftsavtale mellom partene med klagers enkeltpersonforetak som part. Fortum Strøm AS har fastholdt at klager er å anse som næringsdrivende i tvisten, og at angrerettloven dermed ikke får anvendelse.
Angrerettlovens virkeområde er definert i lovens § 1. Det følger av bestemmelsen at «[l]oven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler». Hvem som er å anse som forbruker etter loven, er definert i § 5 bokstav a. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet (direktiv 2011/83/EU) artikkel 2 nr. 1 og sammenfaller med forbrukerbegrepet etter forbrukerkjøpsloven. Bestemmelsen har følgende ordlyd:
«I loven menes med: […] forbruker: fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet»
Nemnda påpeker videre at loven etter § 3 er ufravikelig og dermed ikke kan fravikes til ulempe for en forbruker. Dette innebærer at en forbruker som det klare utgangspunkt ikke taper sine rettigheter alene fordi forbrukeren inngår en bedriftsavtale, slik Fortum Strøm AS gjør gjeldende. Spørsmålet er om klager inngikk avtalen i egenskap av å være forbruker.
Nemnda bemerker at et enkeltpersonforetak ikke utgjør et selvstendig rettssubjekt. At en avtale er inngått med et enkeltpersonforetak utelukker derfor ikke at avtalen er inngått med en fysisk person. Det springende punktet i saken er dermed om den fysiske personen hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet ved avtaleinngåelsen. Avgjørende ved denne vurderingen vil være hva det vesentlige formålet med leveransen var for kunden.
Klager har fremholdt at det ble inngått avtale med Fortum Strøm AS med sikte på kraftleveranse til hennes private husholdning, og uten noen nærmere tilknytning til foretaket hennes. Utover å vise til at klager inngikk en bedriftsavtale, har Fortum Strøm AS ikke imøtegått klagers opplysning om formålet med avtalen. Selskapet har heller ikke fremlagt dokumentasjon som motbeviser at kraftleveransen ble inngått til et privat formål. Nemnda legger etter dette klagers saksfremstilling til grunn og anser henne som en forbruker.
Klager er etter dette omfattet av angrerettloven, jf. lovens § 1.
Nemnda finner det klart at klager hadde angreretten i behold da denne ble utøvd den 14. oktober 2022. Nemnda viser til at avtalen ble inngått 10. oktober 2022, slik at klager utøvde angreretten innen 14 dager fra avtaleinngåelsen, jf. angrerettloven § 21 første ledd. Det er ingen holdepunkter i saken for at angrerettloven ikke får anvendelse.
Rettsvirkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller, jf. angrerettloven § 23 første ledd. Klager har dermed ingen betalingsplikt for bruddgebyret. Fordi angreretten ble utøvd før kraftleveransen tok til, er det ikke nødvendig for nemnda å ta stilling andre konsekvenser av angrerettutøvelsen, som for eksempel om klager er fritatt fra å betale for forbrukt strøm og har krav på tilbakebetaling av foretatte betalinger.
Nemndas konklusjon er at klager gis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klager gis medhold.
Oslo, 20. november 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
