Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for sluttoppgjørskrav ved betalingstjenesten «Lik Betaling».
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 2-2.
Historikk:
07.06.2019–20.05.2022 – Klager har hatt strømleveranse fra innklagede, og har hatt betalingstjenesten «Lik Betaling».
15.07.2019–20.10.2021 – Innklagede informerer på ulike tidspunkt om justering av månedlig beløp.
31.05.2022 – Klager mottar omtvistet opphørsfaktura.
09.06.2022 – Klager oppretter nedbetalingsplan med innklagede og betaler i samsvar med den.
Krav: Klager bestrider opphørsfaktura og krever beløpet tilbakebetalt.
Partenes anførsler:
Klager hevder at det ikke foreligger grunnlag for å fakturere henne for restkravet. Hun peker på at tilleggstjenesten «Lik Betaling» var ment å sikre forutsigbarhet, og at selskapet har feilet i å oppfylle avtalen. Klager hevder at vilkårene for produktet burde fremgått tydeligere og mener at adgangen til å fremsette et slikt betalingskrav i alle tilfeller ikke kan anses vedtatt.
Klager mener at produktet er et reguleringstiltak fra selskapets side og at det følgelig må være selskapet som bærer risikoen for eventuelle feil.
Klager mener at hun burde blitt varslet om restsaldoen og at selskapet hadde oppfordring til dette ved de anledningene hun var i kontakt med kundebehandler. Hun peker videre på at informasjonen som fremgikk av fakturaene var så misvisende at en alminnelig opplyst forbruker ikke ville være i stand til å sette seg inn i den.
Hun bestrider at hun har mottatt varsel om prisjustering.
Fortum Strøm AS bestrider at det foreligger grunnlag for å frita klager fra betalingsplikten. Selskapet peker på at faktureringskravet gjelder levert og forbrukt kraft.
Selskapet viser til at det informerte klager om oppjustering av det månedlige terminbeløpet flere ganger. Det viser videre til at beløpet til enhver tid fremgikk på «Min Side» samt på faktura fra og med juni 2021.
Fortum AS peker på at produktet «Lik Betaling» ikke er en fastprisavtale, men en betalingstjeneste. Selskapet hevder at det fremgår klart av avtalen at kunden er ansvarlig for betaling av eget forbruk.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for opphørsfaktura ved bruk av betalingstjenesten «Lik Betaling». Spørsmålet er om klager plikter å betale restsaldoen på betalingstjenesten.
Slik saken er opplyst legger nemnda til grunn at det, sammen med avtale om leveranse av kraft, ble inngått avtale om tilleggstjenesten «Lik Betaling» den 7. juni 2019. Denne betalingstjenesten innebærer at kunden betaler et fast månedlig beløp til en konto hos strømleverandøren som er ment å jevne ut strømkostnadene gjennom året. Betalingen bør forutsetningsvis være litt høyere enn forventet strømkostnad i sommerhalvåret, og litt lavere enn forventet strømkostnad i vinterhalvåret. De løpende kostnadene for kundens strømforbruk (i dette tilfellet både kraftleveranse og nettleie, siden Fortum foretok gjennomfakturering for nettselskapet) avregnes mot «Lik Betaling»-kontoen. Det er kraftleverandøren som er ansvarlig for at det fastsatte beløpet justeres i henhold til faktisk forbruk, slik at betalingen over tid dekker de løpende kostnadene. Dersom det foreligger avvik mellom minimumsbeløpet og de reelle utgiftene, vil det opparbeides en positiv eller negativ saldo på betalingstjenesten.
Nemnda har ut fra sin erfaring med klagesaker inntrykk av at betalingstjenesten kan virke forvirrende. Enkelte kunder misforstår ordningen og tror at det faste månedlige beløpet er den endelige avregningen for strøm/nettleie. Særlig i tilfeller der tjenesten benyttes i kombinasjon med AvtaleGiro eller der forbruket stipuleres, mangler forbrukeren forutsetningene for å føre kontroll med eget forbruk og til å iverksette kostnadsbesparende tiltak. Betalingstjenesten er etter nemndas syn dessuten dårlig tilpasset dagens kraftmarked, idet den i det minste forutsetter forutsigbarhet for å kunne oppfylle sitt formål.
Nemnda viser videre til at RME (Reguleringsmyndigheten for energi i NVE) høsten 2020 påla en rekke selskaper, deriblant Fortum Markets å avvikle tjenesten, som følge av at RME mener tjenesten ikke er i samsvar med reglene for avregning av strøm. Fristen for Fortum Markets til å avvikle tjenesten ble av RME satt til 31. desember 2020. Fortum Markets påklaget vedtaket, men klagen førte ikke frem, se Energiklagenemndas vedtak 2001-0703 av 1. september 2021, og det ble satt ny frist for avvikling. Nemnda legger for ordens skyld til grunn at Fortum Markets’ ytelse av tjenesten i denne saken ikke i seg selv var i strid med vedtaket.
Etter standard kraftleveringsavtale § 2-2 kan kraftleverandør kreve tilleggsbetaling ved feil ved måledata meddelt av nettselskapet, ved feil håndtering av måledata eller ved faktureringsfeil med mindre klager var i aktsom god tro. Tilleggsbetalingen kan ikke kreves dersom feilen skyldes forhold hos kraftleverandøren eller noen kraftleverandøren svarer for, og kunden var i aktsom god tro. Nemnda har i sin praksis gitt reglene om faktureringsfeil analogisk anvendelse der faktureringen av strøm overfor kunden skjer ved bruk av en betalingstjeneste som «Lik Betaling», slik at forhold ved administrering av betalingstjenesten kan bedømmes som faktureringsfeil i samsvar med § 2-2 i standard kraftleveringsavtale.
I tidligere saker har nemnda vurdert om det innklagede selskapet har regulert det månedlige beløpet slik det skal i tråd med endringer i klagers forbruk og kraftkostnadene, og om selskapet løpende har gitt opplysninger om klagers saldo. Der det har oppstått underbalanse over tid fordi det faste beløpet ikke er justert tilstrekkelig, har nemnda ansett dette som en feil ved betalingstjenesten. Dersom kunden ikke har blitt holdt informert om utviklingen i saldo på betalingstjenesten, typisk på fakturaene, har dette videre vært en omstendighet som kan begrunne at kunden har vært i aktsom god tro etter § 2-2. Men også der kunden ikke har vært i aktsom god tro, har nemnda vurdert om feilen kan begrunne en reduksjon i skyldig beløp som en misligholdsanksjon.
Innklagede har fremlagt fakturaer med forfall i januar til april 2022 som viser at klager på alle tre fakturaene har hatt en underdekning på betalingstjenesten på rundt kr 10 000. En noe lavere underdekning ligger innbakt i sluttfakturaen fra mai 2022, men denne inneholder også betaling for forbrukt strøm, nettleie og andre tilleggstjenester for april 2022. Innklagede har opplyst at selskapet i SMS den 15. juli 2019 kontaktet klager og informerte om en endring i månedlig beløp fra kr 960 til kr 2760 basert på klagers årlige forbruk. Innklagede tok den 3. januar 2020 kontakt med klager for å informere om reduksjon av månedlig beløp fra kr 2760 til kr 1200. Innklagede tok den 11. april 2021 kontakt om nytt månedlig beløp fra kr 1200 til kr 3110. Da selskapet tok kontakt den 20. oktober 2021 informerte Fortum om nytt månedlig beløp fra kr 3110 til kr 4820. Selskapet har imidlertid ikke underbygget disse varslingene og endringene bevismessig, og klager bestrider i skriv til nemnda å ha fått dem. Nemnda bemerker at eventuelle endringer som måtte ha blitt foretatt uansett ikke har motvirket at det ble opparbeidet en underbalanse på ca. kr 10 000 i klagers betalingstjeneste. Slik saken er opplyst bevismessig, konkluderer nemnda derfor med at det foreligger en feil i betalingstjenesten som kan tilregnes innklagede. Nemnda tilføyer for øvrig at også innklagede i tilsvaret har gitt uttrykk for at betalingstjenesten ikke har fungert som forutsatt i denne saken.
Det neste spørsmålet som nemnda skal vurdere etter standard kraftleveringsavtale § 2-2, er om klager var i aktsom god tro om feilen, det vil si underbalansen. Innklagede har opplyst i sitt tilsvar til nemnda at klagers saldo har vært tilgjengelig på «Min Side» siden avtalens oppstart den 7. juni 2019, og at saldoen siden juni 2021 var synlig på fakturaene også. Selskapet har imidlertid ikke underbygget dette bevismessig i saken. Nemnda bemerker at det forhold at saldoen måtte ha vært tilgjengelig på «Min Side» uansett ikke nødvendigvis vil være en omstendighet som vil bringe klager ut av aktsom god tro om en slik underbalanse. At nemnda i andre saker knyttet til Fortum Strøm har fått opplyst bevismessig at saldoen ble opplyst på fakturaen, gjør ikke at nemnda av den grunn kan legge til grunn at dette skjedde i denne saken. Nemnda kan derfor ikke se at det er bevismessig underbygget av Fortum Strøm AS at klager fikk opplysning om saldoen på «Lik Betaling» før den fremlagte fakturaen med forfall 25.01.2022, som viste en inngående saldo før betalingen på -10.024,25 kr.
Nemnda har derfor kommet til at klager var i aktsom god tro om at det var en underdekning på betalingstjenesten frem til mottak av fakturaen med forfall 25.01.22. Konsekvensen er at klagers betalingsansvar for denne underdekningen faller bort. Underdekningen er senere noe redusert ved betalingene utover våren 2022. Av fakturabeløpet på kr 16 491,81 på den omtvistede sluttfakturaen utgjorde betaling for levert strøm, diverse tilleggstjenester som denne kunden betalte for samt nettleie og strømkompensasjon i alt rundt kr 7400. Nemnda legger derfor til grunn at den del av fakturaen som gjelder underdekningen utgjør ca. kr 9100. Etter nemndas syn må derfor dette beløpet frafalles av innklagede på sluttfakturaen. Den del av fakturaen som gjelder forbrukt strøm og nettleie i perioden, må derimot betales av klager.
Nemnda forstår klagers krav i saken dithen at sluttfakturaen enten bortfaller i sin helhet, eller i det minste reduseres. Nemndas konklusjon er at klager gis delvis medhold.
Uttalelsen er enstemmig.
VEDTAK
Klager gis delvis medhold.
Oslo, 12. juni 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Jon Aadland, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
