Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2, 1-3, 6 og prisopplysningsforskriften § 22.
Historikk:
2012 – Klager inngår avtale med innklagede om produktet «Garantistrøm».
Krav: Klager krever tilbakebetalt differansen mellom spotpris og det beløp som er innbetalt i henhold til avtalen.
Partenes anførsler:
Klager hevder at avtalevilkårene ikke samsvarer med de vilkår som ble solgt inn hos ham i 2012 og at han dermed ikke har vedtatt dem. Klager mener at selskapet har opptrådt i strid med markedsføringsloven og standard kraftleveringsavtale. Han hevder at avtalen ble inngått på grunnlag av villedende markedsføring. Klager viser i den forbindelse til at innklagedes representant på tidspunktet for avtaleinngåelsen ikke ga en tilstrekkelig klar, korrekt eller fullstendig beskrivelse av avtalens vilkår og understreker at selgeren ga opplysninger som var egnet til å villede.
Klager peker på at han aldri mottok varsel om prisøkninger.
Klager bestrider at han inngikk en ny avtale med innklagede i 2021 og at det i stedet må anses som en prisjustering innenfor avtalen.
Fjordkraft AS har ikke inngitt tilsvar til Elklagenemnda i saken til tross for flere purringer, og har i e-post av 02.05.2023 kun henvist til at det som er uttrykt av selskapet i korrespondansen med kunden er tilstrekkelig til at nemnda kan foreta en fullstendig vurdering av saken.
I den aktuelle korrespondansen bestrides klagers påstander og selskapet hevder at avtalene har vært svært gunstige og ligget under spotpris. Selskapet mener videre at det er kundens ansvar å gjøre seg kjent med avtalevilkårene.
Selskapet hevder at klager er blitt varslet om alle prisendringer siden 2012 og trekker frem varslingsfunksjonen via «Min side» fra 2015 av. De peker videre på at pris alltid har fremgått av faktura og at klager dermed har hatt gode forutsetninger for å gjøre seg kjent med denne.
Selskapet viser til at klager bestilte en variabel spotprisavtale i 2021 der han aksepterte vilkårene via SMS. Selskapet hevder at klager måtte være innforstått med hvilke vilkår han vedtok.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om vilkårsendring og prisvarslinger.
Slik saken er opplyst for nemnda inngikk partene avtale om spotproduktet «Garantistrøm» i 2012. Spørsmålet som ønskes avklart er om klager har krav på å få tilbakebetalt det innbetalte beløpet som overstiger spotpris for hele avtaleperioden.
Nemnda ser først på spørsmålet om klager har krav på tilbakebetaling. Dette beror i første omgang på hva som er avtalt mellom partene. Selskapet har anført at klager i 2021 inngikk bindende avtale med dem om variabel spotpris. Dette er bestridt av klager.
Nemnda bemerker at i en situasjon som den foreliggende, må tvilsrisikoen om hvorvidt ny avtale er inngått mellom partene, gå utover selskapet. Selskapet står nærmest til å sikre seg dokumentasjon for at en slik avtale er inngått, og vil herunder være forpliktet etter angrerettloven til å utstede bestillingsbekreftelser til dokumentasjon av avtaleinngåelsen.
Etter nemndas syn har innklagede ikke godtgjort at det ble inngått bindende avtale mellom partene i 2021. Nemnda legger derfor til grunn at det ikke er inngått ny avtale mellom partene og at avtalen av 2012 fremdeles gjelder. Spørsmålet i det følgende er derfor om prisøkningene er gjennomført i henhold til reglene om vilkårsendringer.
Prisopplysningsforskriften § 22 inneholder en særregulering av kraftleverandørens varslingsplikt ved endringer i kraftavtalen. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at kraftleverandøren skal varsle forbruker om alle endringer i avtalens vilkår, herunder om prisendringer. Dette må gis i god tid for at kunden kan innrette seg etter endringen. Bestemmelsen slik den i dag lyder, ble imidlertid innført med virkning fra 1. november 2022. Nemnda tilføyer likevel at en tilsvarende varslingsplikt følger av standard kraftleveringsavtale § 6 første avsnitt, som oppstiller en plikt for kraftleverandør til å varsle kunden direkte om endringer, herunder alle endringer i pris for kundens produkt. Eneste unntak fra dette er for løpende endringer i markedsprisen for produkter basert på markedspris («spot-pris») eller lignende prismodell, men dette unntaket får ikke anvendelse for det aktuelle produktet i denne saken. Endringene kan tidligst tre i kraft 14 dager etter at direkte varsel er sendt kunde.
Nemnda viser til at varsel kan anses gitt når kunden er varslet direkte gjennom brev, e-post, SMS eller melding gjennom «Min side», jf. standard kraftleveringsavtale § 6 annet ledd. For at varsling gjennom «Min side» skal anses som direkte varsel er det imidlertid et krav at kunden uttrykkelig har samtykket til slik varsling. Dette er begrunnet av at varslene på «Min side» er vanskeligere tilgjengelig enn der det varsles direkte per brev, e-post eller SMS.
Fjordkraft AS har anført at varslingsplikten er overholdt ved at det er varslet gjennom «Min side» fra 2015. Klager har ikke bestridt dette. Selskapet har imidlertid ikke for nemnda dokumentert at klager uttrykkelig har samtykket til varsling gjennom «Min Side», noe selskapet hadde all oppfordring til å gjøre ut fra sine anførsler, og som vil være en forutsetning for at varslingsplikten kan anses oppfylt. Også usikkerheten ved om slikt samtykke foreligger, må etter nemndas syn gå utover selskapet, slik selskapet har bidratt til å opplyse saken. Selskapet har derfor ikke godtgjort at aksept foreligger, og varslingsplikten kan følgelig ikke anses oppfylt.
Prisjusteringene er ikke varslet om i henhold til regelverket, og de kan dermed ikke gjøres gjeldende. Det utløser en rett for klager til å få kreditert prisøkningene. Ved selskapets fornyede behandling av saken, oppfordres selskapet til å ta nærmere stilling til omfanget av tilbakebetalingskravet i lys av de betalingene som er foretatt.
Nemnda bemerker for øvrig at klager i korrespondansen med selskapet har vist til at det er ulovlig å selge strømavtaler med hemmelig prispåslag. Slik saken er opplyst har ikke nemnda noe grunnlag for å ta stilling til om klagers avtale inneholder slike hemmelige prispåslag, da avtalevilkårene ikke er fremlagt.
Nemnda ser så på de foreldelsesrettslige spørsmål som saken reiser. Det alminnelige utgangspunktet er at fordringer foreldes tre år etter den dag da fordringshaveren tidligst hadde rett til å kreve å få oppfyllelse, jf. foreldelsesloven § 3, jf. § 2. Fordringer som kunne innkreves av klager for mer enn tre år siden må derfor som utgangspunkt anses foreldet. Etter foreldelsesloven § 10 har likevel den fordringshaver som manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren rett til en tilleggsfrist, slik at foreldelse tidligst skjer ett år fra vedkommende fikk eller burde ha fått den nødvendige kunnskapen om fordringen og den ansvarlige. Slik tilleggsfrist kan forlenge den alminnelige foreldelsesfristen med inntil 10 år, slik at fordringer som ligger mer enn 13 år tilbake uansett må anses foreldet.
Klagers tilbakebetalingskrav relaterer seg til innbetalte fordringer fra helt tilbake til 2012.
Nemndas flertall – nemndas leder og bransjerepresentant Lima – mener at dette innebærer at de eldste fordringene som utgangspunkt er foreldet, og at klager – forutsatt at han har hatt krav på tilbakebetaling – har tapt disse kravene. Flertallet kan heller ikke se holdepunkter som tilsier at foreldelsesloven § 10 får anvendelse i saken her. Ved vurderingen av hva klager burde ha kjent til, legger flertallet til grunn at klager har vært informert om og har hatt tilgang til «Min Side» i minst ett år før fristavbruddet skjedde ved klagen til nemnda. Etter flertallets syn vil varslingene som han skal ha mottatt på «Min Side» være relevante, uavhengig av om dette var en gyldig varsling etter avtalen. Flertallet viser videre til at produktets navn var «Garantistrøm», noe flertallet legger til grunn at klager var kjent med. Navnet på produktet ga etter flertallets syn klager tilstrekkelig oppfordring til å klargjøre om produktet var en standard spotprisavtale, slik klager har opplyst at han trodde det var.
Flertallet mener derfor at klagers tilbakebetalingsrett må være begrenset til de fordringene som ligger inntil tre år tilbake i tid før klagetidspunktet, jf. foreldelsesloven § 2 og § 16 andre ledd bokstav a.
Nemndas mindretall – forbrukerrepresentant Norman – viser til at foreldelseslovens tilleggsfrist i § 10 kan medføre at fordringer 13 år tilbake i tid ikke er foreldet såfremt vilkårene for tilleggsfrist er oppfylt. Klagers tilbakebetalingskrav relaterer seg – som nevnt ovenfor – til innbetalte fordringer tilbake til 2012. Det innebærer at de eldste fordringene ikke nødvendigvis er foreldet. Spørsmålet om foreldelse har ikke vært gjenstand for kontradiksjon mellom partene, noe mindretallet mener er uheldig. Mindretallet mener nemnda burde sikret kontradiksjon rundt dette spørsmålet før saken ble avgjort av nemnda. Slik saken er opplyst er det etter mindretallets syn ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt foreldelsesloven § 10 får anvendelse i saken.
Flertallet – nemndas leder og bransjerepresentant Lima – sin konklusjon er at klager gis delvis medhold, idet han har rett på tilbakebetaling av prisøkningene som ikke har vært gyldig varslet for perioden inntil tre år før tidspunktet for inngivelsen av klagen til Elklagenemnda, det vil si fra 17.08.2019.
Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er enig i at klager bør gis medhold i at han har rett på tilbakebetaling av prisøkningene som ikke har vært gyldig varslet. Mindretallet kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelige holdepunkter for å konkludere med at vilkårene for tilleggsfrist i foreldelsesloven § 10 ikke er oppfylt, og mindretallet kan derfor ikke tiltre flertallets konklusjon om at skjæringspunktet skal settes til 17.08.2019.
VEDTAK
Klager gis delvis medhold.
Oslo, 28. august 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
