Sak: 23-011, 23-087, 23-088, 23-089, 23-090, 23-091, 23-092, 23-093, 23-094, 23-095, 23-096, 23-097, 23-098, 23-099, 23-100, 23-101, 23-102, 23-103, 23-104, 23-105, 23-106, 23-107, 23-108, 23-109, 23-111, 23-114, 23-115, 23-116, 23-118, 23-119, 23-120, 23-121 og 23-122.
Klage vedrørende angrerett og tilbakebetaling
Saksgang:
Ved e-poster mottatt fra klagere i perioden 03.01.2023 til 21.02.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda, basert på vesentlig likelydende klager. Haugaland Kraft Energi AS har i brev vedlagt e-post av 29.03.2023 inngitt én uttalelse som omfatter alle klagesakene. Flere av klagerne har i etterkant inngitt merknader til selskapets brev som i det alt vesentlige er likelydende. Disse merknadene er besvart under ett av innklagede i brev 26. april 2023.
Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven.
Historikk:
06.2022 og utover – Klagerne inngår individuelle fastprisavtaler med Haugaland Kraft Energi AS.
23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS opplyser sine kunder om angrerett.
12.2022–01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene.
Krav: Klagerne krever tilbakebetalt alle innbetalinger gjennomført under de angrede avtalene. I tillegg krever de at eventuelle utestående betalingskrav bortfaller.
Elklagenemnda har besluttet å forene klagesakene til felles behandling og avgjørelse, idet dette er hensiktsmessig slik sakene er lagt opp fra klagersiden og innklagede, og verken nemndsavtalen eller godkjenningsloven er til hinder. Der enkeltsaker reiser særlige spørsmål, vil disse bli behandlet særskilt.
Partenes anførsler:
Klagerne gjør i korte trekk gjeldende at de har utøvd angrerett overfor Haugaland Kraft Energi AS og er løst av avtalene. De krever på denne bakgrunn tilbakebetaling av foretatte betalinger for forbrukt kraft, samt å få slippe å betale for ikke-fakturert kraft. De gjør gjeldende at Haugaland Kraft Energi AS ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven og at de som følge av dette har angreretten i behold og krav på tilbakebetaling.
Klagerne anfører at selskapet ikke ga tilstrekkelige opplysninger om angrerett i henhold til angrerettloven på avtaletidspunktet. De viser til at angrerettskjema ikke ble fremstilt i varig medium, men gjennom en hyperlenke. Tilstrekkelige opplysninger ble først gitt i desember 2022. Klagerne hevder at de derfor gjorde angreretten gjeldende innenfor fristen.
Klagerne gjør videre gjeldende at selskapet under enhver omstendighet forpliktet seg til tilbakebetaling basert på en naturlig språklig forståelse av de utsendte angrerettsopplysningene. Opplysningene ga grunnlag for berettigede forventninger som de innrettet seg etter. Klagerne viser videre til at de mottok bekreftelse fra Haugaland Kraft Energi AS på utøvelse av angreretten. De hevder at det må anses som en erkjennelse av avtaleopphør og tilbakebetalingsplikt.
Klagerne bestrider at opplysningene av desember 2022 ble utsendt under pålegg fra Forbrukertilsynet og viser til tilsynets orientering av november 2022. Klagerne peker på at det ikke kunne utledes noe pålegg av orienteringen, men at selskapene snarere skulle sende ut angrerettsopplysninger dersom de kom til at opplysningene ved avtaleinngåelsen var mangelfulle. Klagerne anser dette som en erkjennelse av brutt opplysningsplikt som utløser rett for forbrukeren til å gå fra avtalen.
Klagerne hevder at Haugaland Kraft Energi AS har opptrådt i strid med god forretningsskikk. De anfører at selskapets opptreden har fremstått som et omgåelsesforsøk og at det i alle tilfeller er selskapet som må bære risikoen for dette. Videre viser klagerne til at innklagde har kommet med feilaktige opplysninger om årsaken til utsendelse av angrerettsopplysninger, at selskapet har fremsatt trusler om pliktstrøm og at informasjon om angrerett ble sendt ut på kvelden lille julaften. De mener også at selskapets omfattende og utpreget juridiske tilsvar undergraver deres forutsetninger for å representere seg selv i nemndsbehandlingen.
For de tilfeller der forfalte betalingskrav er utsendt inkasso, anfører klagerne at dette er i strid med god inkassoskikk. Klagerne peker på at bestridte fordringer til behandling i nemnda ikke kan søkes dekket gjennom tvangsinndrivelse.
Haugaland Kraft Energi AS gjør i korte trekk gjeldende at de bestrider samtlige av klagernes krav om tilbakebetaling på flere grunnlag.
Selskapet hevder at opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h ble overholdt på avtaletidspunktene og at fristen for å utøve angrerett derfor er utløpt. De viser til at opplysningene på avtaletidspunktet ble formidlet på en «klar og forståelig måte» og peker på at bestemmelsen må forstås i lys av samfunnsutviklingen.
Selskapet peker videre på at § 18 ikke oppstiller et uttrykkelig krav om at forbrukeren må kunne lagre opplysningene. De hevder dessuten at fremstilling av opplysninger ved bruk av hyperlenke kan kvalifisere som varig medium og underbygger dette med praksis fra EU- domstolen. Selskapet hevder at det må foretas en konkret bedømmelse av om hyperlenken, basert på nettsidens karakter, kan anses som et varig medium.
I alle tilfeller mener selskapet at opplysningsplikten og kravet om bruk av varig medium må anses som to selvstendige plikter. Når selskapet har oppfylt opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h, er det allerede av denne grunn ikke grunnlag for å fremsette krav om tilbakebetaling, jf. § 26 annet ledd bokstav a.
For noen av klagesakene gjør selskapet gjeldende at angreretten er for sent utøvd.
Selskapet gjør i ethvert tilfelle gjeldende at angrerettlovens regler om tilbakebetaling ikke får anvendelse på strømavtaler, idet det ville medføre sterkt urimelige resultater i strid med den alminnelige rettsfølelsen. Haugaland Kraft Energi AS peker på at strøm reelt sett er en vare og ikke en tjeneste, og at den dermed ikke faller inn under § 26 annet ledd. Selskapet hevder at det i alle tilfeller må innfortolkes en reservasjon i bestemmelsen for strøm som er levert, forbrukt og betalt.
Selskapet hevder at utsendelse av opplysninger om angrerett og påfølgende tilbakebetaling ikke innebar en erkjennelse av brudd på opplysningsplikten. Opplysningene ble i stedet meddelt nye kunder på grunnlag av pålegg fra Forbrukertilsynet. Selskapet peker på at opplysningene ble utsendt eksisterende kunder fordi de ved en obligatorisk overgang mellom to produktgrupper ble registrert som nye kunder.
Haugaland Kraft Energi AS hevder at opplysningene som fremgikk av varselet av desember 2022 er blitt misforstått av klagerne. Selskapet hevder at det ikke er grunnlag for å utlede en tilbakebetalingsplikt av den informasjonen som ble gitt.
Både fordi angrefristen var utløpt da kundene utøvde angreretten og fordi det ikke foreligger grunnlag for tilbakebetaling, er det heller ikke grunnlag for bortfall av ubetalte fakturaer for strøm som er mottatt og forbrukt, men ikke betalt.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.
Før nemnda ser på sakens materielle spørsmål vil den behandle innklagedes habilitetsinnsigelse til nemndsmedlem Thomas Iversen som er oppnevnt av Forbrukerrådet. Habilitetsinnsigelsen bygger ifølge innklagede på at Iversen «ved flere anledninger [har] uttalt i media at det er "klart" at brudd på opplysningsplikten i angrerettloven ubetinget fører til at forbrukerne har krav på refusjon av betalinger for forbrukt og på alle måter feilfri strøm». Det gjøres gjeldende at Elklagenemnda må ta stilling til Iversens habilitet som følge av Iversens «til dels kraftfulle og unyanserte uttalelser i media».
Elklagenemnda har ved behandlingen av klagesakene behandlet habilitetsinnsigelsen separat fra hovedsaken. Nemndsmedlem Iversen har ikke deltatt ved behandlingen, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd.
Elklagenemnda – alle medlemmer unntatt Thomas Iversen – viser til at etter godkjenningsloven § 11 skal nemnda opptre upartisk, og at forvaltningslovens regler om habilitet får anvendelse på blant annet leder og nemndsmedlemmene. Det samme følger av avtale og vedtekter for Elklagenemnda punkt 13.1. Regler om habilitet er gitt i forvaltningsloven § 6, der det er bestemmelsens andre ledd som er den aktuelle. Det følger der at – i dette tilfellet et nemndsmedlem – er «ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet». Det følger av bestemmelsen at terskelen er nokså høy, og at forholdet må vurderes konkret i den aktuelle situasjonen.
Nemnda bemerker innledningsvis at det ikke er hevdet – og heller ikke finnes grunn til å anta – at Iversen har noen personlig interesse i utfallet. Etter sikker praksis knyttet til forvaltningsloven § 6 og dets motstykke i domstolloven § 108 beror likevel ikke habilitetsvurderingen på tjenestemannens subjektive forhold, men i like stor grad på en objektiv vurdering av hvordan forholdet fremstår utad.
Nemnda ser ikke bort fra at der en forvaltningstjenestemann inntar et sterkt og klart forhåndsstandpunkt til saken, uten at standpunktet knytter seg til noen av partene, vil kunne bli inhabil, se i denne retning Stub i Karnov Norsk lovkommentar note 39 til forvaltningsloven § 6 (sist revidert 7. desember 2021). Nemnda finner det likevel klart at dette ikke er situasjonen i denne saken. Elklagenemnda er i henhold til vedtektenes punkt 2.1 sammensatt av fem medlemmer, der «én [skal] være nøytral leder, to medlemmer skal være oppnevnt fra Forbrukerrådet og to medlemmer skal være oppnevnt fra Energi Norge». Iversen sitter derfor i Elklagenemnda som representant for Forbrukerrådet, og representerer dermed forbrukerinteressene i nemnda. Iversen har uttalt seg i det offentlige ordskiftet i media om de problemstillinger denne saken reiser, men det er samtidig klart at han i disse tilfellene har gjort dette som representant for sin arbeidsgiver Forbrukerrådet, og ikke i egenskap av å være medlem i Elklagenemnda. Nemnda viser videre til at Iversen har uttalt seg om problemstillingene generelt, og har ikke uttalt seg konkret om problemstillingen i tilknytning til innklagedes klagesaker. Han har opplyst at han heller ikke har hatt kontakt med noen av klagerne eller for øvrig hatt noen konkret befatning med sakene.
Etter en samlet vurdering, hvor det at innklagede har fremmet habilitetsinnsigelse mot Iversen er vurdert, finner Elklagenemnda – alle medlemmer unntatt Iversen –at Thomas Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av klagesakene.
Ved behandlingen av de materielle spørsmålene i saken, har nemnda delt seg i et flertall bestående av nemndas leder Kolderup og medlemmene Iversen og Norman, og et mindretall bestående av medlemmene Aadland og Lima. Mindretallets dissens knytter seg til spørsmålet om den næringsdrivendes tilbakebetalingsplikt etter angrerettloven § 26.
I det følgende redegjør flertallet for sitt syn på sakens materielle spørsmål, før mindretallets dissens fremkommer avslutningsvis.
Felles materielle spørsmål i klagesakene – flertallets syn:
- Oversikt:
Alle klagerne har påberopt seg rett til tilbakebetaling i kraft av sin angrerettutøvelse. Avgjørende for om det overhodet kan bli tale om tilbakebetaling, er om klagerne på tidspunktet for fremsettelsen av angrerett- og tilbakebetalingskravet hadde angreretten i behold.
Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20 første ledd, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av klagefristen. Angrefristen reguleres i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet og for varer på 14 dager får varen i fysisk besittelse. Fristene beregnes etter lovens § 6 på den måten at den dagen fristen starter å løpe ikke medregnes, samtidig som frister som ellers utløper på helge- og helligdager anses å utløpe nærmeste påfølgende virkedagen. Flertallet legger til grunn at den ordinære angrefristen på 14 dager er utløpt for samtlige av klagerne.
Av § 21 tredje ledd følger det imidlertid at der den næringsdrivende ikke har overholdt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper fristen senest 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen som følger av bestemmelsens første ledd, jf. § 6. Videre følger det av bestemmelsens fjerde ledd at dersom den næringsdrivende innenfor 12-månedersfristen angitt i tredje ledd oppfyller sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, utløper angreretten 14 dager etter at forbrukeren fikk disse opplysningene. Dette innebærer at den næringsdrivende som ikke tidligere har gitt opplysninger i samsvar med lovens § 8 første ledd bokstav h, kan utløse angrefristen når opplysningene gis, men at angrefristen ikke i noe tilfelle vil utløpe senere enn 12 måneder etter utløpet av fristen etter hovedregelen i første ledd (14 dager etter avtaleinngåelse/fysisk besittelse). Det avgjørende spørsmålet for om fristreglene i tredje og fjerde ledd får anvendelse, er dermed om selskapet har overholdt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h.
Flertallet tilføyer at angrerettloven også oppstiller en rekke andre krav til avtaleinngåelsesprosessen av betydning for avtaler om strømsalg, se blant annet § 10 om uanmodet telefonsalg og kapittel 4 om krav til avtaler inngått utenfor fast forretningssted og kapittel 5 om krav til fjernsalgsavtaler. Ettersom disse bestemmelsene i seg selv ikke er styrende for når angrefristen anses å starte, går flertallet ikke inn på disse her, men den vil komme tilbake til enkelte av dem ved drøftelsen av sakens spørsmål.
- Opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h – generelt:
Det første spørsmålet i saken er om klagerne hadde sin angrerett i behold da denne ble gjort gjeldende. Dette forutsetter at innklagede ikke kan anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før ved kundebrevet 23. desember 2022. Flertallet må derfor først ta stilling til om innklagede må anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h på et tidligere tidspunkt. Slik sakene står, beror dette i praksis på en vurdering av om selskapet må anses å ha gitt disse opplysningene på korrekt vis ved avtaleinngåelsen.
Spørsmålet beror på en tolkning av angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, som lyder slik:
§ 8. Opplysningsplikt før avtaleinngåelse
Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om:
…
h. at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema), samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten jf. § 20 første og annet ledd.
Fagdepartementet er gitt fullmakt til å gi forskrifter om oppfyllelsen av opplysningsplikten, men har ikke gjort dette på noen måte som kaster lys over tolkningsspørsmålet.
I bestemmelsens andre ledd heter det at den næringsdrivende «skal anses for å ha gitt opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har gitt forbrukeren korrekt utfylt skjema om opplysninger om angreretten». Bestemmelsen angir at fysisk levering av et slikt dokument vil oppfylle opplysningsplikten, men utelukker altså ikke at opplysningsplikten kan oppfylles på annen måte.
Flertallet viser her også til angrerettloven § 7, som lyder slik:
§ 7. Bevisbyrde
Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.
Angrerettloven gjennomfører direktiv 2011/83/EU (forbrukerrettighetsdirektivet), som er gjort til en del av EØS-avtalen som Norge er folkerettslig bundet av. Etter direktivets artikkel 4 angir direktivet en totalharmonisering, hvilket medfører at både utformingen og anvendelsen av angrerettloven må ligge innenfor direktivets rammer, både av hensyn til forbrukeren og den næringsdrivende. Det følger av forarbeidene til angrerettloven, Prop. 64 L (2014–2015) punkt 2.1, at angrerettloven har til formål å gjennomføre forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett. Ved fortolkningen av angrerettlovens bestemmelser, bemerker flertallet derfor at får derfor forbrukerrettighetsdirektivet får stor vekt.
EU-domstolen har den autoritative kompetansen til å fortolke og utvikle EU-retten, jf. TFEU art. 267. I lys av Norges folkerettslige forpliktelser og homogenitetsmålsettingen, innebærer dette at EU-domstolens praksis får betydning ved fortolkningen av angrerettloven.
Innklagede har gjort gjeldende at oppfyllelse av opplysningsplikten ikke forutsetter at informasjonen som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er gitt til kunden på et varig medium før avtaleinngåelsen. Selskapet har vist til at det er tilstrekkelig å gi denne informasjonen ved hjelp av hyperlenker, og selskapet har fremlagt den informasjonen som hyperlenkene viste til ved inngåelsen.
Det fremgår av innledningen i angrerettloven § 8 første ledd sammenholdt med bokstav h at den næringsdrivende er forpliktet til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett og standardisert skjema for bruk av angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Videre har altså den næringsdrivende bevisbyrden for at dette har skjedd, jf. angrerettloven § 7.
Flertallet i Elklagenemnda bemerker innledningsvis at ordlyden i angrerettloven § 8 første ledd for så vidt ikke er direkte til hinder for at opplysningene som er nevnt i bokstav h kan gis på andre måter enn på et varig medium. Etter ordlyden er det kun et krav om at opplysningene gis «på en klar og forståelig måte». For mange situasjoner gir loven likevel regler som tilsier at opplysningene skal gis på et varig medium. Det følger av § 10 at ved uanmodete telefonsalg skal den næringsdrivende «bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet». Dette kravet følger ikke av totalharmoniseringen i angrerettsdirektivet, men er en valgfri løsning etter direktivets artikkel 8 nr. 6. Det er nærliggende å se det slik at tilbudet da må inneholde opplysningene som nevnt i § 8, og at den skriftlige bekreftelsen av tilbudet innebærer at tilbudet gis på et varig medium.
For avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler krever § 11 at avtalen inneholder opplysninger som nevnt i § 8 og at kunden får et eksemplar av avtalen.
For fjernsalgsavtaler åpner imidlertid § 14 for at opplysningene i § 8 første ledd kan gjøres tilgjengelig for forbrukeren på et enkelt og forståelig språk på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet dersom fjernkommunikasjonsmiddel har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, jf. § 15. I så fall skal opplysningene regnes som en del av avtalen og skal ikke endres. Det følger likevel av § 15 første ledd at opplysninger om angreretten, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, skal gis av den næringsdrivende før avtale inngås, mens det er de øvrige opplysningspliktene utenom dem som følger av § 8 første ledd bokstav a, d, e, h og n som kan gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet når dette har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger. Videre viser flertallet til § 18 om plikten til å sende bekreftelse etter inngåelse av fjernsalgsavtaler:
§ 18. Bekreftelse på inngått avtale
Den næringsdrivende skal innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før levering av tjenesten begynner, gi forbrukeren skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et varig medium.
Bekreftelsen skal inneholde opplysninger nevnt i § 8 første ledd, dersom disse ikke tidligere er gitt forbrukeren på et varig medium, og opplysning om at forbrukeren har gitt slikt samtykke som nevnt i § 22 bokstav n.
Det følger av gjennomgangen over at også ved fjernsalgsavtaler er det en forutsetning at opplysninger om angreretten i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h aktivt blir gitt av den næringsdrivende. Dette tilsier at det ikke er nok å innta en hyperlenke der det for eksempel står «For opplysninger om angrerett, klikk her». Samtidig følger det forutsetningsvis av både § 14 og § 18 at det ved fjernsalgsavtaler ikke er noen absolutt plikt til å sende kunden opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 bokstav h på et varig medium før senest ved bekreftelsen på inngått avtale, vel å merke dersom fjernkommunikasjonsmiddelet setter begrensninger for dette. Dette trekker i retning av at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ikke i ethvert tilfelle må oppfylles på et varig medium. Dette må imidlertid ses i sammenheng med kravet om at opplysninger som kun gjøres tilgjengelig for kunden ikke må endres, jf. § 14, samt utgangspunktet i angrerettloven § 7 om at den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i § 8 er oppfylt. Denne bevisbyrden vil være oppfylt der opplysningene etter § 8 gis på et varig medium, se bestemmelsens andre ledd. Også kravet i § 8 om at opplysningene skal gis på «en klar og forståelig måte» kan få betydning der opplysningene kun gjøres tilgjengelige og ikke overleveres til kunden på varig medium.
Flertallet tilføyer her at bestemmelsene som er gjennomgått over, viser at ved både avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og ved fjernsalg, må opplysningene i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h gis på et varig medium på ett eller annet tidspunkt i tilknytning til avtaleinngåelsen. Om de ikke gis på varig medium før avtaleinngåelsen etter § 8, må de enten være inntatt i avtalen som forbrukeren skal motta, eller senest i bestillingsbekreftelsen. Så langt de gis på slik måte, vil dette i alle tilfeller innebære at angreretten starter å løpe, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dersom de ikke gis på slik måte, skaper dette usikkerhet ved hvilke opplysninger som rent faktisk er gitt knyttet til avtaleinngåelsen, jf. § 7.
Flertallet vil påpeke at opplysningsplikten i angrerettloven § 8 bygger på forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6. Artikkelen slår fast at før forbrukeren blir bundet ved avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler eller fjernsalg, skal den næringsdrivende gi den angitte informasjonen i artikkelen «in a clear and comprehensible manner». I fortalens avsnitt 34 fremgår det at når opplysningene skal gis på en forståelig måte tilpasset den enkelte, må det tas i betraktning at enkelte kunder er særlig sårbare på grunn av mentale, fysiske eller psykiske handicap, alder eller godtroenhet, samtidig som dette ikke skal innebære at det legges opp til ulike nivåer for forbrukerbeskyttelse. Flertallet forstår dette dithen at man ved vurderingen av om informasjonen gis på en «klar og forståelig måte», skal legge til grunn at informasjonen også gis på en måte som er forståelig for særlig sårbare kunder. Dette synspunktet samsvarer med det som følger av norske rettskilder. Norsk diskrimineringslovgivning, for eksempel forskrift 21. juni 2013 nr. 732 om universell utforming av IKT-løsninger, gjelder allment ved den næringsdrivendes informasjonsforpliktelser til forbrukere, jf. Prop. 64 L (2013–2014) s. 117. Slik flertallet har vært inne på, kan dette også få betydning for hvordan opplysningene kan gis.
Slik forbrukerrettighetsdirektivet er bygget opp for avtaler inngått utenfor faste forretningslokaler og ved fjernsalg, angir artikkel 6 krav til hvilken informasjon som skal gis, mens artikkel 7 og 8 angir hvordan den skal gis. Dette utgjør en lovteknisk forskjell fra den norske loven, som slår fast at avtalene som inngås skal inneholde slik informasjon som den næringsdrivende skal gi før avtalen inngås etter § 8. Dette viser etter flertallets syn at reguleringen i angrerettloven §§ 10, 11, 14 og 15 må anses å regulere hvordan opplysningsplikten i § 8 skal oppfylles. Det er derfor ikke slik at man generelt kan si at informasjonen som skal gis etter angrerettloven § 8 alltid kan gis ved hyperlenke, slik innklagede gjør gjeldende. Hyperlenke skal kun benyttes til oppfyllelse av opplysningsplikten bare når dette er påkrevd ut fra begrensninger ved det aktuelle mediet. Opplysninger om angreretten etter lovens § 8 første ledd bokstav h skal uansett alltid gis. Når disse kravene ikke er fulgt, kan uansett ikke opplysningsplikten anses oppfylt.
Innklagede har i tilsvaret til klagene vist til at EU-domstolen i sak C-536/20 skiller mellom den næringsdrivendes materielle informasjonsplikt, som reguleres av direktivets artikkel 6 (angrerettloven § 8 første ledd), og hvilken form informasjonen må ha, hvilket reguleres av direktivets artikkel 8 (angrerettloven § 18 andre ledd). Innklagede gjør gjeldende at den næringsdrivende har oppfylt sin plikt etter § 8 første ledd så fremt opplysningene er formidlet på en «klar og forståelig måte». Det er først etter kontraktsinngåelsen at den næringsdrivende også må gi opplysningene om angreretten på et «varig medium», dersom dette ikke er gjort tidligere. Slik flertallet ser det, er dette en forenklet utlegning av dommen. Hovedspørsmålet i dommen var om opplysningsplikten etter artikkel 6 kunne oppfylles ved at forbrukeren tikket av i en boks der informasjonen etter artikkel 6 var inntatt (en såkalt «click wrap»-variant) og om det var relevant for denne vurderingen om den næringsdrivende i etterkant hadde sendt en bestillingsbekreftelse på et varig medium eller ikke. Det fremgår av dommens avsnitt 46–47 at opplysningene i artikkel 6 nr. 1 kan gis til forbrukeren før avtaleinngåelsen i de generelle forretningsvilkårene på den næringsdrivendes nettsted som forbrukeren aktivt aksepterer ved å krysse av en boks, men at det var opp til den nasjonale domstolen å vurdere om all den påkrevde informasjonen var gitt til forbrukeren på en klar og forståelig måte i tråd med direktivet. EU-domstolen la til at i ethvert tilfelle lå plikten til å sende en etterfølgende leveringsbekreftelse etter artikkel 8 nr. 7 på varig medium fast. Slik flertallet ser det, påvirker ikke dommen vurderingen av hvilken informasjon som skal gis til forbrukeren før avtaleinngåelse, herunder om man kan bruke hyperlenker.
Når flertallet skal sammenfatte gjennomgangen foran, legges det til grunn at den næringsdrivende ved fjernsalgsavtaler i ethvert tilfelle aktivt skal gi kunden de opplysningene om angrerett som er omhandlet i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, og at dette skal skje på en «klar og forståelig måte». Å lenke til en nettside for nærmere opplysninger om angrerett, er ikke en tilstrekkelig oppfyllelse av opplysningsplikten når forbrukeren ikke samtidig gis opplysninger om angrerettens innhold. I ethvert tilfelle kan en slik metode bare brukes når fjernkommunikasjonsmiddelet gjør det nødvendig. Videre har den næringsdrivende bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt. Hyperlenker har den egenskap at nettsiden det lenkes til kan endres ensidig av den næringsdrivende. Der opplysninger om angreretten gis av den næringsdrivende på et varig medium før avtalen inngås, er det på den annen side ingen tvil om hva kunden har fått opplyst. Hvorvidt opplysningsplikten i slike tilfeller er oppfylt, vil da bero på innholdet av opplysningene.
Selskapet har i tilsvaret for øvrig vist til at angrerettlovens bestemmelser om opplysningsplikt må ses i lys av utviklingen innenfor netthandel. Flertallet anser ikke dette argumentet som særlig tungtveiende. Angrerettloven bygger på en forutsatt grad av forbrukerbeskyttelse, som det er særlig behov for blir ivaretatt ved salg av kraft.
Innklagede har i tilsvaret beskrevet hvordan avtaleinngåelsesprosessen fant sted. I bestillingsskjemaet krysset kunden avslutningsvis av i en rute for følgende:
«Jeg bekrefter at jeg har lest og forstått betingelser og kontraktsvilkår for strøm».
Sammen med avkryssingsfeltet var det inntatt en lenke med teksten «Kontraktsvilkår for strøm». Hvilket dokument denne lenken viser til, lar seg ikke verifisere i dag. Det fremgår i en av klagesakene at lenken i dag er ikke-fungerende, jf. klagesak 23-111. Selskapet har imidlertid fremlagt de vilkårene som det opplyses gjaldt fra 12. mai 2022. De fremlagte vilkårene er benevnt «Generelle kraftleveringsvilkår». I punkt 1.2 fremgår det:
«Angrerett: 14 dagers angrerett i henhold til angrerettloven (Lov av 21.12.00 nr. 105 om angrerett)».
Under punkt 5 «Angrerettskjema» heter det videre i de fremlagte vilkårene:
«Som forbruker har du 14 dagers angrerett. Fyll ut og returner angrerettskjema dersom du ønsker å gå fra strømavtalen din».
Under dette punktet er det så en ny hyperlenke til et angrerettskjema.
Slik flertallet ser det, har ikke innklagede underbygget at de som ledd i bestillingsprosessen aktivt har gitt kunden opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten etter § 20 første og annet ledd ved den informasjonen som det opplyses at det kun ble lenket til. Både informasjonen som gis, og det faktum at det kun er lenket til dem, innebærer at opplysningsplikten ikke kan anses oppfylt. I ethvert tilfelle innebærer bruken av hyperlenker at det knytter seg usikkerhet til hvilket dokument det er lenket til. Selskapets påstand om at de fremlagte vilkårene var dem som ble benyttet, lar seg ikke verifisere, slik man kunne gjort dersom opplysningene var gitt på et varig medium.
Flertallet føyer til at EU-domstolens uttalelse i sak C-536/20 ikke kan lede til et annet syn, ettersom den bygger på en forutsetning om at opplysningene ble gitt til kunden. I klagesakene kunne strømkundene slik flertallet oppfatter det klikke av i feltet for aksept av vilkårene uten at man måtte gå inn i hyperlenken. Flertallet kan da ikke se at innklagede har godtgjort at det har oppfylt sin plikt til aktivt å gi opplysningene til kunden.
Elklagenemnda har i sin tidligere praksis lagt til grunn at meddelelse av angrerettskjema gjennom hyperlenke ikke kvalifiserer som varig medium, se bl.a. sak nr. 21-458 og 22-054. Nemnda avgjør saker konkret og med en forenklet begrunnelse. Nemnda har tidvis uttrykt seg på en måte som kan tilsi at opplysningsplikten i ethvert tilfelle må oppfylles på varig medium. Flertallet fastholder dette synet nå i de tilfeller som omfattes av angrerettloven § 10 om uanmodet telefonsalg. I fjernsalgstilfeller der avtale inngås over nettsteder, presiserer flertallet at det ikke gjelder noe slikt ubetinget krav. Bruk av hyperlenker er derimot ikke tilstrekkelig ettersom kunden da ikke gis opplysningene, jf. § 15, samtidig som det da oppstår manglende notoritet og dermed bevistvil om hva som er opplyst. Denne tvilen må gå utover selskapet, jf. § 7. Innholdet som lenkene leder til kan endres når som helst, også i etterkant av avtaleinngåelse. Den manglende notoriteten har materialisert seg i denne sammenhengen, der enkelte klagere opplyser at de har mistet tilgangen til opplysningene som det er lenket til, se sak 23-111.
Etter dette legger flertallet seg på samme linje som i tidligere praksis og konkluderer med at når det ikke er gitt tilstrekkelige angrerettsopplysninger på varig medium, men kun via hyperlenker, er det i disse klagesakene ikke godtgjort at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h er oppfylt.
Flertallet bemerker videre at det – med unntak for sak 23-116 – heller ikke i tiden etter avtaleinngåelse frem til selskapet sendte ut sitt brev 23. desember 2022, er godtgjort at opplysningene som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h er gitt til kunden på den måten som er forutsatt i loven. Nemndas flertall konstaterer at det i bestillingsbekreftelsen som innklagede har opplyst at det anvendte, kun er henvist til angreretten i helt generelle termer i kombinasjon med en lenke til angrerettskjema. Flertallet kan heller ikke se at den informasjonen som er gitt i bekreftelsen dermed er tilstrekkelig etter angrerettloven § 18, ettersom ikke all påkrevd informasjon er gitt i selve bekreftelsen. Flertallet viser til begrunnelsen over, som dermed er dekkende også for bedømmelsen av bestillingsbekreftelsen.
Etter dette har flertallet kommet til at angrefristen for selskapets kunder ikke startet å løpe før selskapet sendte ut brevet til sine kunder 23. desember 2022, med det unntaket som er nevnt nedenfor (sak 23-116). Dette innebærer at angrefristen for alle kunder utløp 6. januar 2023.
- Konkret vurdering av om angreretten er rettidig utøvd:
Klager i sak 23-102 inngikk avtale med innklagede i august 2021 og befinner seg i alle tilfeller utenfor den absolutte angrefristen på 12 måneder og 14 dager etter angrerettloven § 21 tredje ledd. Etter flertallets syn kan klagen i sak 23-102 dermed ikke tas til følge.
Sak 23-116 gjelder inngåelse av ny kontrakt som følge av flytting. Innklagede har opplyst at klageren fikk tilsendt skjema for opplysninger om angreretten og angreskjema som PDF-filer før avtaleinngåelse, se tilsvarets bilag 18. Dette har klager erkjent i e-post 2. februar 2023, men han gjør gjeldende at han ikke fikk de påkrevde opplysninger ved avtaleinngåelsen 19. juni 2022. Slik flertallet ser det, fikk han opplysninger som nevnt i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i august 2022. I samsvar med angrerettloven § 21 fjerde ledd utløp derfor hans angrefrist 14 dager etter at han fikk opplysningene. Angreretten er derfor utøvd for sent i den saken, og klagen skal derfor ikke tas til følge.
Flertallet tilføyer at den for disse sakene ikke finner grunnlag for å si at selskapet i så fall kan holdes ansvarlig for å gi kunden angrerett basert på utsagnene som selskapet kom med i brevet 23. desember 2022, når en slik angrerett ikke følger av loven. Slik flertallet leser brevet av 23. desember 2022, var det generelt utformet til alle kunder. Selv om det er uheldig at en kunde gis informasjon om en rettighet som vedkommende etter det underliggende forholdet likevel ikke måtte ha, ble brevet sendt i kontekst av en konkret oppfordring fra Forbrukertilsynet. Dersom selskapet skulle ha foretatt en mer detaljert og konkret vurdering av hvem som hadde eller ikke hadde angrerett, ville dette forsinket utsendelsen av brevet.
I sak 23-118 ble angreretten utøvd 7. januar 2023. Det er ingen holdepunkter i saken for at kunden mottok opplysninger om angreretten senere enn 23. desember 2023. Klager har gjort gjeldende at hun fikk opplyst fra innklagede at helgedager ikke skal telle med ved beregningen av angrefristen, men dette gjelder etter angrerettloven § 6 andre ledd bare hvis fristen utløper på en helge- eller helligdag. I dette tilfellet utløp angrefristen 6. januar 2023. Slik flertallet oppfatter innklagedes e-post til henne 12. januar 2023, har selskapet akseptert at angreretten ikke skal anses som for sent inngitt. Innklagede har i tilsvaret likevel gjort gjeldende at erklæringen om angrerett er for sent fremsatt. Basert på det som uttales i e-posten 12. januar 2023 legger flertallet til grunn at selskapet har akseptert at angreretten er rettidig utøvd, selv om den er fremsatt for sent.
Også i sak 23-119 ble angreretten utøvd 7. januar 2023. Innklagede hevder å ha mottatt brevet om angrerett fra selskapet først 24. desember 2023, men har ikke underbygget dette. Flertallet legger til grunn at han mottok brevet samtidig som alle andre klagere, det vil si 23. desember 2023. Hans utøvelse av angrerett er derfor som utgangspunkt for sen. Han ble likevel løst fra avtalen etter utøvelsen, noe selskapet bekreftet ved e-post 9. januar 2023. Innklagede hevder å ha sendt en e-post 11. januar 2023, der det skal ha gjort gjeldende at angreretten var for sent utøvd, men har ikke fremlagt nærmere dokumentasjon for denne for nemnda, og har heller ikke vist til den i sitt tilsvar. Under noe tvil har flertallet kommet til at innklagede, ved å løse klager fra avtalen i etterkant av at angreretten ble utøvd, men uten å godtgjøre at e-posten der det ble gjort gjeldende at angreretten var for sent utøvd er sendt, har forspilt adgangen til å gjøre gjeldende at angreretten var for sent fremsatt.
Også i sak 23-087 og 23-122 kan det reises spørsmål om klagerne har påberopt seg angreretten rettidig. Klagerne har hatt kundeforhold hos innklagede siden henholdsvis 10. desember 2012 og 14. juli 2014. Angrerettloven trådte i kraft 20.06.2014, og klager i sak 23- 087 etablerte følgelig sitt avtaleforhold med innklagede før dagens angrerettregler gjaldt.
Klager i sak 23-122 befant seg videre som utgangspunkt utenfor den absolutte angrefristen ved påberopelsen den 5. januar 2023.
Flertallet mener likevel at begge disse klagernes overgang til nytt strømprodukt i juni 2022 i realiteten innebar en ny avtaleinngåelse som utløste ny frist. Flertallet bygger på en konkret bedømmelse av vilkårenes materielle innhold og karakteren av vilkårsendringene. Etter standard kraftleveringsavtale § 6 kreves uttrykkelig aksept fra kunden dersom det gjennomføres vesentlige endringer i avtalevilkårene. Flertallet vurderer at det i realiteten innebærer en nytegning når det kreves nytt samtykke av kunden. Når endring av produkttype spesifikt er angitt som en vesentlig endring etter standardavtalen, må overgangen til nytt produkt anses som en ny avtaleinngåelse. Når nytt avtaleforhold stiftes, utløses også ny angrefrist. Klagerne i sak 23-087 og 23-122 har dermed påberopt seg angreretten rettidig.
Etter dette konkluderer flertallet med at alle klagerne, med unntak av klager i sak 23-102 og 23-116, har utøvd sin angrerett innenfor fristen.
- Oppgjøret etter utøvelse av angreretten – betalingsplikt for forbrukt strøm:
Nemndas flertall går deretter over til å vurdere klagernes rettigheter i de tilfeller der angreretten er rettidig utøvd. Flertallet bemerker for ordens skyld at selskapet ikke har bestridt måten angreretten er utøvd på i klagesakene, samtidig som selskapet har akseptert at kundene får gå fra avtalene til tross for eventuelle gjenstående deler av avtalte bindingstider, jf. angrerettloven § 23. Tvistepunktet som flertallet skal ta stilling til, er om klagerne har betalingsplikt for forbrukt strøm.
Klagerne har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som er ytt i løpet av avtaleforholdet. Dette omfatter vederlag for forbrukt strøm.
Innklagede har i sitt tilsvar på subsidiært grunnlag bestridt at klagerne har rett til å slippe å betale for forbrukt strøm. I korte trekk gjøres det gjeldende at angrerettloven § 26 andre ledd må forstås innskrenkende eller presiserende, slik at den ikke omfatter mottatt og forbrukt strøm. Standpunktet bygges på reelle hensyn samt at strøm i andre regelverk behandles som en vare.
Flertallet finner det ikke tvilsomt at kraft skal bedømmes som en tjeneste etter angrerettloven. Slik innklagede påpeker i tilsvaret, bygger forbrukerrettighetsdirektivet på tre kategorier av ytelser når det fastsetter de totalharmoniserte kravene til angrerett, nemlig «goods», «services» og «the supply of water, gas or electricity, where they are not put up for sale in a limited volume or set quantity, or of district heating», se forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 1 og nr. 2, samt 14 nr. 1 og nr. 4. I Prop. 64 L (2013 – 2014) side 19–20 uttalte departementet følgende om videreføringen av denne tredelingen i norsk rett:
Kravene som stilles til den næringsdrivende i artikkel 6 nr. 1 gjelder avtaler om varer og tjenester. Av direktivets fortale punkt 19 fremgår det at avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde, av fjernvarme eller av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium verken skal klassifiseres som avtaler om varer eller tjenester. Reglene i artikkel 6 nr. 1 gjelder isolert sett ikke for disse avtalene. Etter artikkel 6 nr. 2 skal reglene om den næringsdrivendes opplysningsplikt likevel gjelde for disse avtalene.
Departementet foreslår at tredelingen av ytelser, i varer, tjenester og ytelser som verken er varer eller tjenester, ikke gjennomføres i ny angrerettlov. Departementet legger i sitt lovforslag opp til at avtaler om slike ytelser håndteres som tjenesteavtaler. En særregel foreslås likevel når det gjelder unntak fra angrerett for digitalt innhold. Se nærmere punkt 3.11, og lovforslaget § 22 bokstavene c og n. Dersom disse ytelsene er lagt ut for salg i begrenset eller fastsatt mengde eller er levert på et fysisk medium, dvs. batterier, gass, vannbeholdere mv., anses ytelsene som varer, jf. direktivet artikkel 2 nr. 3.
Ettersom lovgiverviljen på dette punkt er kommet direkte til uttrykk, mener flertallet at reguleringen av strøm i andre rettslige og faktiske sammenhenger er uten betydning for lovtolkningen. Flertallet går derfor ikke nærmere inn på de argumentene som innklagede har gjort gjeldende på dette punkt. Hvorvidt klagerne ved rettidig utøvelse av angrerett har betalingsplikt for strøm som er forbrukt, må etter dette avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven § 24 sammenholdt med lovens § 26 om tjenesteavtaler.
Ved bedømmelsen av om den næringsdrivende plikter å tilbakebetale eller ettergi betaling for forbrukt kraft ved utøvelsen av angreretten, har flertallet følgende syn:
Når angreretten utøves, er lovens utgangspunkt at det skal skje et restitusjonsoppgjør. Utgangspunktet for den næringsdrivendes tilbakebetalingsplikt følger av angrerettloven § 24 første ledd første pkt. Det følger av bestemmelsen at den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger som er mottatt fra forbrukeren i løpet av avtaleforholdet. Dette utgangspunktet gjelder uavhengig av om den næringsdrivende har levert en vare eller en tjeneste.
Når det gjelder forbrukerens plikter, skal forbrukeren ved utøvelse av angreretten ved salg av varer returnere varene, jf. angrerettloven §25 første ledd. Etter omstendighetene vil forbrukeren også måtte betale for verdireduksjonen som følger av håndtering av varene utover det som har vært nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon, jf. angrerettloven § 25 tredje ledd første punktum. Flertallet fremhever her at denne betalingsplikten likevel ikke gjelder der den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. I slike tilfeller kan kunden altså bruke varen fritt med den slitasje dette måtte medføre inntil kunden leverer varen i retur.
Tjenester er imidlertid immaterielle, og kan etter sin art ikke returneres som del av et restitusjonsoppgjør. Som det fremgår over, anses kraft som en tjeneste. Dette har fått konsekvenser for reguleringen av forbrukeres plikter i angrerettloven § 26 ved oppgjøret etter utøvelse av angreretten.
Utgangspunktet etter § 26 første ledd er at forbruker må dekke et beløp som står i forhold til de allerede leverte tjenester dersom vedkommende uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart. Vilkåret om at kundens betalingsplikt bare oppstår der kunden uttrykkelig har bedt om førtidig oppstart, videreføres i bestemmelsens andre ledd bokstav b, som slår fast at forbrukerens betalingsplikt faller bort når «forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19». Det er derfor som hovedregel bare i de tilfellene kunden uttrykkelig har bedt om oppstart av leveransen før utløpet av angreretten at kunden skal betale for tjenesten.
Videre gjør angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a unntak fra kundens betalingsplikt for mottatte tjenester når den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j. Direkte fremstår § 26 andre ledd bokstav a som et unntak fra regelen om betalingsplikt i bestemmelsens første ledd, det vil si i de tilfellene kunden uttrykkelig har bedt om oppstart av tjenesteleveransen. Det er kun i de tilfellene en betalingsplikt er aktuell. Ut fra et «fra det mer til det mindre»-synspunkt understreker imidlertid § 26 andre ledd bokstav a etter flertallets syn at det under ingen omstendighet kan være aktuelt å oppstille en betalingsplikt for mottatte tjenester i de tilfeller kunden ikke har bedt om førtidig oppstart.
På bakgrunn av den fremlagte dokumentasjonen legger flertallet til grunn at det ikke er bedt om førtidig oppstart i denne saken. For at dette skal være tilfellet, må den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette, jf. angrerettloven § 19. Noe slikt krav fra klagernes side fremgår ikke av dokumentasjonen som er fremlagt i klagesakene fra bestillingsprosessen. Et generelt samtykke til førtidig oppstart i innklagedes generelle forretningsvilkår vil etter flertallets syn under ingen omstendigheter oppfylle kravene til en slik uttrykkelig anmodning fra kundens side, i den utstrekning disse vilkårene i det hele tatt kan anses opplyst overfor kunden, se over. Under enhver omstendighet har flertallet foran konkludert med at innklagede ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h i alle klagesakene utenom én. Flertallet mener at det da følger av den begrunnelse flertallet har gitt for at kundene fortsatt hadde angrerett da denne ble utøvd, at disse klagerne da ikke skal betale for den strøm som er forbrukt når angreretten utøves.
Flertallet bemerker at denne løsningen ved utøvelse av angrerett ved salg av strøm, følger uttrykkelig av forbrukerrettighetsdirektivet. Slik flertallet tidligere har nevnt, opererer direktivet med en tredeling av ytelser der salg av vann, gass eller elektrisitet i ubegrensede mengder (altså ikke batterier, gasskolber eller vanndunker) er en egen kategori. Kundens betalingsplikt for slike tjenester ved utøvelse av angrerett er regulert i artikkel 14 nr. 4:
- The consumer shall bear no cost for:
(a) the performance of services or the supply of water, gas or electricity, where they are not put up for sale in a limited volume or set quantity, or of district heating, in full or in part, during the withdrawal period, where:
(i) the trader has failed to provide information in accordance with points (h) or (j) of Article 6(1); or
(ii) the consumer has not expressly requested performance to begin during the withdrawal period in accordance with Article 7 (3) and Article 8 (8).
At kunden ved utøvelse av angrerett i tjenesteleveranser ikke har betalingsplikt når den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, har etter flertallets syn dessuten klar støtte i EU-domstolens dom i sak C-97/22, avsagt så sent som 17. mai 2023. I hovedsaken hadde en forbruker inngått muntlig avtale utenfor fast forretningssted med en elektriker om oppgradering av det elektriske anlegget i sitt hus, uten at elektrikeren ga kunden opplysninger om angreretten. Kunden betalte ikke fakturaen som ble sendt da arbeidene var fullført. I hovedsaken gjorde forbrukeren gjeldende at vedkommende ikke hadde betalingsplikt som følge av at unnlatelsen av å bli opplyst om angreretten. På den bakgrunn forela den tyske domstolen følgende spørsmål til EU-domstolen:
‘Must Article 14(5) of Directive [2011/83] … be interpreted as meaning that, in the event that the customer withdraws his or her declaration of intention to conclude an off-premises construction contract only after the trader has already (fully) performed his or her services, [that provision] also precludes any entitlement to compensation or compensation for value on the part of the trader where the conditions of entitlement to [such compensation] … under the rules governing the legal consequences of withdrawal are not met, but the customer’s assets have been enhanced as a result of the trader’s construction work, that is to say, he or she has been enriched?’
EU-domstolen besvarte dette bekreftende:
Article 14 (4) (a) (i) and (5) of Directive 2011/83/EU of the European Parliament and of the Council of 25 October 2011 on consumer rights […] must be interpreted as meaning that it exempts a consumer from any obligation to pay for performance provided pursuant to an off-premises contract, where the trader concerned did not provide him or her with the information referred to in Article 14(4)(a)(i) of that directive and that consumer exercised his or her right of withdrawal after the performance of that contract.
Flertallet bemerker at det ikke har betydning at den saken gjaldt en avtale inngått utenfor fast forretningssted, mens klagesakene gjelder avtaler inngått som fjernsalg. Det er ingen holdepunkter for at angrerettloven § 26 skal fortolkes ulikt i de to situasjonene.
Flertallet tilføyer at både innklagede og mindretallet i betydelig grad viser til reelle hensyn som begrunnelse for at klagerne bør ha betalingsplikt for forbrukt strøm. Flertallet har forståelse for at det kan være urimelig at en kunde som følge av brudd på en opplysningsplikt kan ha krav på gratis strøm i så lenge som 12 måneder, særlig i situasjoner der kunden er kjent med sin angrerett og dermed ikke har vært i uvitenhet. Flertallet kan imidlertid ikke se at reelle hensyn kan gi grunnlag for noen annen løsning på spørsmålet, når tolkningen ikke bare har solid dekning i loven, men også er kommet enda klarere til uttrykk i det tilgrunnliggende direktivet som loven gjennomfører og i tilhørende praksis fra EU-domstolen.
I ethvert tilfelle bemerker flertallet at en slik rettsvirkning har en betydelig preventiv effekt på næringsdrivende, og bidrar til å effektivisere oppfyllelsen av opplysningsplikten. Flertallet viser i denne sammenheng til avsnitt 26–27 i EU-domstolens sak C-97/22. Videre er siktemålet med angrerettdirektivet å oppnå en høy grad av forbrukerbeskyttelse, jf. avsnitt 29. Slik EU-domstolen påpeker i avsnitt 31 ville dette siktemålet blitt undergravd dersom forbrukeren på tross av bruddet på opplysningsplikten om angrerett før avtaleinngåelsen ville være nødt til å betale for verdien av de tjenester som er mottatt og forbrukt. Flertallet tilføyer for øvrig at der den næringsdrivende ikke gir de påkrevde opplysningene etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før eller ved avtaleinngåelsen ved fjernsalg, skal de uansett gis i den etterfølgende leveringsbekreftelsen før oppstart av tjenesteleveransen, jf. § 18. Dette vil innebære at angrefristen vil starte å løpe, jf. angrerettloven § 21 fjerde ledd. Dersom plikten til å gi en formriktig leveringsbekreftelse oppfylles før oppstart av kraftleveransen, vil kundens betalingsfritak for mottatt strøm være begrenset til 14-dagersperioden etter at leveringsbekreftelsen er sendt. Det er kun der den næringsdrivende både unnlater å oppfylle opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h, og heller ikke utferdiger en formriktig leveringsbekreftelse etter § 18, at et betalingsfritak vil gjelde for forbruk over en lengre periode. Etter flertallets syn får de reelle hensyn uansett mindre vekt ved slike systematiske brudd på angrerettlovens bestemmelser.
Flertallet konkluderer derfor med at de klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, ikke har noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.
Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale for nettleie. Heller ikke rett til strømstøtte påvirkes.
Slik klagesakene ligger an, tar flertallet ikke stilling til kundenes betalingsplikt for forbrukt strøm i perioden etter at angreretten er utøvd. Virkningen av utøvelse av angrerett vil i et slikt tilfelle være at innklagedes leveringsforpliktelse opphører. Dersom kunden i en slik situasjon ikke tegner avtale med et kraftselskap med umiddelbar oppstart, vil konsekvensen kunne være at kunden i en periode må betale for leveringspliktig strøm fra netteier.
Klager kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagers beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer.
Mindretallets syn:
Slik denne klagesaken er lagt opp, skiller den seg fra de fleste andre klagesaker nemnda har hatt til behandling. Det er tale om en stor gruppe av klagere mot et selskap. I motsetning til de fleste andre klagesaker for nemnda, legger mindretallet til grunn at saksforholdet dermed kan ende for domstolene.
Mindretallet oppfatter det slik at både sakens faktum og angrerettlovens bestemmelser er til dels uoversiktlig, hvor en rekke grensegangene av lovens betydning og forståelse i enkelte saker er uklar og uavklart. Dette fører til uklare rettsforhold som medfører usikkerhet for de som skal forholde seg til og søke å etterleve og anvende angrerettlovens bestemmelser. Videre kan feil anvendelse av angrerettloven få store følger og økonomiske konsekvenser for alle som må forholde seg og innrette seg etter lovens bestemmelser. Slik mindretallet oppfatter det er det et stort behov for klarere grenseganger på flere av de områder som loven omfatter for at rettsanvenderne skal kunne forholde seg til og benytte angrerettlovens bestemmelser på riktig måte. Disse forholdene tilsier etter mindretallets skjønn domstolsbehandling.
Mindretallet er i det vesentlige enig i flertallets beskrivelse av sakens fakta, men når det gjelder de forskjellige vurderingstemaer, sakenes juridiske forhold og forholdet til EU-retten, reelle hensyn mv., vurderes dette annerledes.
Slik mindretallet ser det, gjelder saken først og fremst spørsmålet om angrerettloven § 26 hjemler rett til gratiskraft til kunden i inntil 12 måneder og 14 dager dersom den næringsdrivende har gjort noen feil i relasjon til de formalkrav som stilles i angrerettloven ved avtaleinngåelsen.
Deretter er det et spørsmål om innklagede på privatrettslig grunnlag har forpliktet seg til å tilbakebetale de kundene som har angret innen klagefristen som startet å løpe 23.12.2022 for den strømmen kundene har forbrukt frem til angreretten ble benyttet.
- Spørsmålet om angrerettloven § 26 hjemler rett til gratiskraft til kunden i inntil ett år:
Mindretallet vurderer angrerettloven til å være en til dels uoversiktlig lov, hvor en rekke grenseganger av betydning i enkelte saker er uklare og uavklarte. Det fører til uklare rettsforhold som kan medføre usikkerhet om lovforståelsen for dem som skal forholde seg til angrerettlovens bestemmelser.
Lovforarbeidene er etter mindretallets skjønn heller ikke til særlig hjelp da de ikke behandler aktuelle grenseganger på en opplysende måte for rettsanvenderne. Det er også uklart for mindretallet i hvilken grad EU-rettens bestemmelser og direktiver har direkte betydning for hvordan de enkelte bestemmelser i angrerettloven skal forstås.
Innklagede har tilkjennegitt sine synspunkt på om strøm skal anses å være en vare eller en tjeneste. Etter angrerettlovens system anses strøm å være en tjeneste og lovens bestemmelser om tjenester anvendes. Haugaland Kraft Energi AS oppfatter det slik at strøm reelt sett er en vare, og ikke en tjeneste. Videre anser selskapet bruk av strømnettet til transport av strømmen som en tjeneste. Det fremhever også at strøm i andre regelverk anses å være en vare. Innklagede mener at strøm bør anses å være en vare, også i angrerettlovens system. Mindretallet er enig med innklagede i at det vil være naturlig å anse strøm som en vare, men likevel vil mindretallet ved avgjørelse av denne saken legge til grunn at strøm anses å være en tjeneste ved tolking av angrerettlovens bestemmelser.
I Elklagenemndas praksis har flertallet tidligere lagt til grunn en lovtolkning av angrerettloven § 26 som etter mindretallets skjønn vil kunne føre til urimelige resultater. Mindretallet stiller spørsmålet om en lovtolkning som kan føre til så urimelige resultater kan være riktig. Det gjelder saker som de aktuelle sakene hvor det har vært spørsmål om forbrukeren har rett på gratis strøm for en periode på vel ett år som følge av at den næringsdrivende ikke har opptrådt i samsvar med kravene i angrerettloven med hensyn til å varsle kunden om angreretten i samsvar med lovens bestemmelser.
Flertallet i nemnda oppfatter det slik at forbrukerens betalingsplikt for strømleveransen faller bort når den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren opplysninger om angrerett i samsvar med angrerettloven § 8 første ledd bokstav h og j. Etter flertallets syn vil det ha som konsekvens at forbrukt strøm ikke skal betales eller alternativt tilbakebetales dersom forbrukeren allerede har betalt. En slik lovforståelse vil medføre at angrerettloven hjemler gratisstrøm for en periode på inntil 12 måneder og 14 dager, eller 54 uker («ett år»). Hvor store beløp dette vil kunne utgjøre, er avhengig av størrelsen på forbrukerens strømforbruk og kWh-prisen på kraftleveransen.
Noen eksempler her er illustrerende:
Dersom forbrukerens strømforbruk er 30 000 kWh per år og kraftprisen er kr 1,50 per kWh, utgjør en slik gratiskraft i størrelsesorden kr 45 000, - på ett år. Dersom forbrukerens forbruk er 80 000 kWh per år og kraftprisen er kr 6, - per kWh, utgjør gratiskraften ca. kr 480 000, - på ett år.
Samtidig som forbrukeren etter flertallets lovtolking gis rett til tilbakebetaling for betalt forbrukt kraft, vil forbrukeren – etter det regelverk som gjelder for strømstøtte i dag – også få utbetalt strømstøtte fra staten (gjennom nettselskapet). Dette vil være en direkte inntekt til forbrukeren i tillegg til at forbrukeren får gratis kraftleveranse i inntil ett år for den samme perioden.
Mindretallets poeng her er at det nærmest er ingen grenser for hvor stor økonomisk «straff» en kraftleverandør kan få for en liten glipp ved informasjonen om angreretten til forbrukeren, og hvor stor uberettiget økonomisk gevinst forbrukeren «gis». Det er etter mindretallets skjønn helt uberettiget, uforholdsmessig og åpenbart urimelig med gratiskraft i et slikt omfang, hvor forbruker i tillegg mottar strømstøtte.
Hensynet bak angrerettloven er forbrukervern, og ikke at forbrukeren skal kunne få en utilsiktet betydelig økonomisk gevinst på kraftleverandørens bekostning, da kraftleverandørens innkjøpskostnad oftest vil være i noe samme størrelsesorden som kraftprisen til kunden.
Videre vil det også i enkelte saker være slik at forbrukeren har inngått en avtale med den næringsdrivende der forbrukeren kan si opp kraftleveringsavtalen med 14 dager oppsigelsesfrist, men kunden ønsker f.eks. ikke å si opp avtalen fordi han er tilfreds med både kraftleverandøren, avtalen og kraftprisen. Likevel har forbrukeren rett til gratis kraft i inntil ett år etter flertallets syn dersom den næringsdrivende ikke har gjort det formelt korrekte i relasjon til opplysningsplikten.
Ettersom dette er preseptoriske lovbestemmelser i angrerettloven, er det ikke rom for skjønnsutøvelse som kan gi et forholdsmessig og rimelig resultat i den enkelte sak.
Norsk rett – EU-rett:
Den norske lovteksten utgjør den sentrale rettskilden ved avgjørelsen av spørsmålet om betalingsplikt for forbrukt strøm i inntil ett år. Dette gjelder selv om den norske lovteksten i stor grad skal gjenspeile bestemmelsene i EU-direktivene innenfor et bestemt virkeområde.
Slik mindretallet forstår det, er et EU-direktiv et rammevedtak som setter opp mål og betingelser hvor lovgivende myndighet i medlemslandene selv må utforme den spesifikke lovteksten som skal gjelde i landet for domstolene og andre rettsanvendere. I dette tilfellet er det europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. oktober 2011 om forbrukerrettigheter (EU-direktivet) som ligger til grunn.
Angrerettlovens § 26 er utformet med grunnlag i EU-direktivet som rammeverk, herunder for det spørsmålet som tas opp her, se spesielt artikkel 14 nr. 3 og 4.
Angrerettlovens § 26 har følgende ordlyd:
Ved bruk av angreretten ved tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Er den samlede prisen urimelig høy, skal det forholdsmessige beløpet beregnes på grunnlag av markedsverdien av det som er levert.
Forbrukerens betalingsplikt faller bort når:
- Den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j,
- Forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19, eller
- Levering av digitalt innhold som ikke kan leveres på et fysisk medium, er begynt uten forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt, eller uten at den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med § 11 annet ledd og § 18 annet ledd.
For å klargjøre hvorvidt forbrukerne har rett til gratiskraft for inntil ett år med grunnlag i angrerettloven § 26, er det en rekke rettskildefaktorer som må vurderes og vektes. Det vil være ordlyden i angrerettlovens § 26, lovforarbeidene sett opp mot EU-direktivet, EU-direktivets veileder (herunder en bedømmelse av veilederens status som rettskilde), rettspraksis, nemndspraksis og reelle hensyn.
Tolking av ordlyden i angrerettloven § 26:
Flertallet forstår § 26 andre ledd slik at dersom «den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j», så medfører det at «[f]orbrukerens betalingsplikt faller bort» for hele strømleveransen inntil utløpet av angrefristen. Dette kan ikke være riktig lovforståelse etter mindretallets skjønn.
Denne «isolerte» ordlydstolkingen av § 26 annet ledd bokstav a medfører at i de tilfeller der angreretten utvides til ett år, jf. § 21, tredje ledd, har forbrukeren rett på gratis strøm hele perioden, dersom den utvidede angreretten benyttes like før utløp av ettårsfristen. En slik forståelse kan medføre at forbrukeren får gratis strøm for store beløp, i tillegg til strømstøtte etter gjeldende støtteordning, jf. ovenfor. Etter mindretallets syn er neppe denne lovforståelsen riktig. Mindretallet kan heller ikke se at den bygger på en naturlig forståelse av ordlyden i angrerettloven § 26.
Som mindretallet har vært inne på, er angrerettloven generelt – og § 26 spesielt – utformet på en lite heldig måte for rettsanvenderne som plikter å opptre i samsvar med loven. Etter mindretallets syn er den naturlige språklige forståelsen av § 26 at bestemmelsens andre ledd utgjør et unntak fra § 26 første ledd. Første ledd gjelder uttrykkelig bare de situasjoner der oppstart av leveransen skjer før utløpet av angrerettperioden, og fastsetter en betalingsforpliktelse for kunden i denne situasjonen. Andre ledd gjør unntak fra regelen i første ledd, og må derfor ha samme virkeområde som første ledd. Den gir dermed forbrukeren rett til gratis strøm kun ved påbegynt utførelse av tjenesten før utløp av 14-dagersfristen i tilfeller der den næringsdrivende blant annet har glippet på angrerettsorienteringen. Etter mindretallets syn underbygges denne forståelsen av bestemmelsens lovtekniske oppbygning, der andre ledd er unntak fra hovedregelen i første ledd.
Mindretallet mener med andre ord at rekkevidden av unntakene i andre ledd bestemmes av virkeområdet av første ledd. Det som direkte sies i første ledd, er at dersom forbrukeren «uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering […]» så må forbrukeren betale for denne perioden selv om angrefristen utøves. Det er denne oppstartleveransen – før angrefristen er utløpt («påbegynte utførelsesperioden») – som forbrukeren etter § 26 første ledd er forpliktet til å betale for dersom ikke noen av unntakene i andre ledd unntar forbrukeren fra denne betalingsforpliktelsen.
Videre fremkommer det at forbrukeren skal betale for strømleveransen «frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten», jf. § 26 første ledd. Siden bestemmelsen omhandler den «påbegynte utførelsesperioden», tilsier en naturlig tolking at bestemmelsen bare gjelder for den alminnelige 14-dagers angrefristen og ikke den utvidede angrefristen på ett år.
Mindretallet finner ytterligere støtte for sin ordlydsforståelse i § 26 andre ledd bokstav b, som gjelder bortfall av betalingsplikten når den næringsdrivende har startet leveransen før utløpet av angrefristen uten at forbrukeren uttrykkelig har bedt om det. Bestemmelsen gir dermed uttrykk for det samme som kan utledes av første ledd, og innebærer at kunden i den situasjonen ikke skal betale for den forbrukte kraft frem til han angrer innen 14-dagersfristen.
Når andre ledd bokstav b dermed viser tilbake til den samme situasjonen som første ledd gjelder, tilsier at også § 26 annet ledd a viser tilbake til den situasjonen som er omhandlet i første ledd, som altså gjelder oppstart av kraftleveranse før utløp av 14-dagersfristen.
Lovforarbeidene til angrerettloven vurdert opp mot EU-direktivet:
Mindretallet ser så på lovforarbeidene. Disse er uklare og knappe. Etter mindretallets syn underbygger de likevel den forståelsen av angrerettloven § 26 som kan utledes av ordlyden.
Mindretallet påpeker først at det i forarbeidene til angrerettloven ikke fremkommer noen steder at konsekvensen av at kraftleverandøren glipper på opplysningsplikten om angrerett, er at forbrukeren har rett på gratis kraft i inntil ett år. Tvert imot fremkommer det følgende av Prop. 64 L (2013–2014) på side 72:
Når angreretten brukes etter at forbrukeren uttrykkelig har anmodet om påbegynnelse av en tjeneste, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt den næringsdrivende ble underrettet om bruk av angreretten, jf. direktivet artikkel 14 nr. 3.
…
Forbrukeren skal likevel ikke betale for påbegynt utførelse av tjenester der den næringsdrivende ikke har fulgt kravet i direktivet artikkel 6 nr. 1 bokstav h om å gi opplysninger om angrerett mv. (mindretallets understrekning)
Her fremkommer det at forbrukerens betalingsforpliktelse bortfaller for påbegynt utførelse av tjenesten dersom den næringsdrivende har glippet mht. informasjonen om angreretten. «Påbegynt utførelse» vil si tiden mellom oppstart av leveransen og utløpet av 14-dagersfristen. Uttalelsen underbygger dermed at feil som omfattet av angrerettloven § 26 andre ledd bokstav a kun får betydning for betalingsplikten i de tilfeller der leveransen har startet opp før utløpet av 14-dagersfristen.
Når det gjelder selve angrerettoppgjøret ved tjenester skriver departementet kun noen få linjer nederst på side 73:
Når det gjelder angrerettoppgjør ved tjenester, synes selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett. Ettersom det blir mulig å avtale oppstart også av tjenester inngått ved telefonsalg og salg utenom faste forretningslokaler, i motsetning til etter gjeldende rett, kan forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør bli noe utvidet. Unntakene som foreslås fra regelen om at forbrukeren skal betale forholdsmessig for påbegynt tjeneste, er noe mer omfattende enn etter gjeldende rett, derunder særreglene for digitale ytelser. Departementet foreslår at direktivets bestemmelser om forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett, gjennomføres i ny lov om angrerett §§ 25 og 26. (mindretallets understrekninger)
Også denne uttalelsen underbygger at § 26 andre ledd kun gjelder i de situasjoner hvor den næringsdrivende påbegynner levering før utløpet av den ordinære angrefristen. Når det gjelder passusen: «selve oppgjøret å skulle foregå på samme måte som etter gjeldende rett», skriver departementet nederst på side 71 følgende:
Ved tjenesteavtaler skal det skje en tilbakeføring så langt det er mulig, dersom noen av partene har oppfylt hele eller deler av avtalen, jf. angrerettloven § 21 annet ledd. Unntak gjøres dersom det ved annet fjernsalg enn telefonsalg er avtalt at tjenesten skal påbegynnes før utløpet av angrefristen. Virkningen av dette er at forbrukeren ved bruk av angreretten, skal betale for den delen av tjenesten som er utført … (mindretallets understrekning)
Etter mindretallets syn fremgår det dermed helt klart at etter dagjeldende rett skulle forbrukeren betale for den delen av tjenesten som er utført. Når oppgjøret etter angrerettloven var ment å skulle skje på samme måte som etter dagjeldende rett, taler dette klart imot en løsning der forbrukeren skal slippe å betale for forbrukt strøm.
Mindretallet peker videre på at når departementet tok høyde for at «forbrukerens betalingsforpliktelser ved angrerettoppgjør [kan] bli noe utvidet», vil en lovforståelse som gir forbrukeren har rett på gratis kraft i hele leveranseperioden på inntil ett år ikke utgjøre noen utvidelse av forbrukerens forpliktelser. Det vil tvert imot være en meget vesentlig utvidelse av forbrukerens rettigheter, noe forarbeidene ikke tilsier at var departementets hensikt. Også dette taler derfor klart imot en lovforståelse som medfører at forbrukeren har rett på gratiskraft ut over perioden der utførelse er påbegynt.
Veilederen til EU-direktivet sin status som rettskilde:
Mindretallet ser så på betydningen av EU-rettslige kilder for tolkningen av angrerettloven § 26, forbrukerrettighetsdirektivet mv.
EU har utarbeidet «Vejledning til fortolkning og anvendelse af Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU om forbrugerrettigheder», publisert 29. desember 2021. Spørsmålet er hvilken status den har som rettskilde i relasjon til konkrete saker vedrørende lovforståelsen og anvendelsen av angrerettlovens bestemmelser.
Først noen ord om EU-direktivets status i relasjon til angrerettloven som er utarbeidet av norsk lovgivningsmyndighet.
EU-direktivene er én av to typer EU-lovgivning, der den andre er forordningene. Mens en forordning er ment å skulle gjennomføres likelydende i alle EU/EØS-land, er et EU-direktiv et rammevedtak som innenfor et bestemt virkeområde setter opp mål og betingelser som medlemslandene selv må gjennomføre i sin lovgivning innen en viss tidsfrist. Det er derfor ikke krav om at angrerettloven skal være identisk med EU-direktivet, da dette er et direktiv og ikke en forordning.
Når det gjelder harmoniseringen mellom EU-direktivet og angrerettloven fremkommer følgende i EU-direktivet artikkel 4:
Medlemsstatene skal i nasjonal lovgivning ikke beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra bestemmelsene i dette direktiv, herunder strengere eller mindre strenge bestemmelser, for å sikre et annet nivå for forbrukervern, med mindre noe annet er fastsatt i dette direktiv.
Det fremkommer uttrykkelig i artikkel 4 at den gjelder for nasjonal lovgivning, men det fremkommer ikke at den direkte gjelder for rettsanvendernes tolking av de norske lovbestemmelser som er utarbeidet med grunnlag i EU-direktiv som rammeverk. Når norsk lovgiver har utformet angrerettloven, har den selvsagt hensyntatt bestemmelsen i artikkel 4 om harmoniseringsnivå.
Videre er det slik at dersom EU-myndighetene mener det er det er disharmoni mellom EU-direktivets rammer og den norske angrerettlovens bestemmelser, er dette et forhold mellom EU og den norske stat. Mindretallet oppfatter det slik at artikkel 4 i EU-direktivet ikke direkte gjelder for norske rettsanvendere. Rettsanvenderne skal forholde seg til, tolke og anvende angrerettlovens bestemmelser, der EU-direktivets bestemmelser og EU-veiledninger er en relevant rettskilde sammen med de øvrige rettskildene.
Når det gjelder «Vejledning til fortolkning og anvendelse af Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2011/83/EU om forbrugerrettigheder» vil mindretallet påpeke at vi registrerer at det uttrykkelig fremkommer innledningsvis at dens status i relasjon til enkeltsaker i medlemsstatene er beskjeden, jf. bl.a. sjette avsnitt på side 5, hvor det fremkommer følgende:
Denne meddelelse er udelukkende tænkt som en vejledning – kun teksten i selve EU-lovgivningen har retskraft. Enhver autoritativ fortolkning af loven skal udledes af selve direktivet og direkte af Domstolens afgørelser. I denne meddelelse tages der højde for Domstolens afgørelser, der er offentliggjort indtil oktober 2021, og den kan ikke foregribe den videre udvikling af Domstolens retspraksis. (mindretallets understrekning)
Som vi ser av dette fremkommer det at veiledningen ikke har «retskraft». I Norge er det således angrerettlovens bestemmelser som er sentral, jf. det som fremkommer ovenfor om at EU-direktivet er et rammevedtak som setter opp mål og betingelser hvor medlemslandenes lovgivningsmyndighet selv må utforme den spesifikke lovtekst som skal gjelde i medlemslandet.
I tillegg tas det en rekke forbehold i veiledningen som reduserer den rettskildemessige verdien, jf. bl.a. sjuende avsnitt på side 5, hvor det det skrives følgende:
De synspunkter, der gives udtryk for i denne meddelelse, kan ikke foregribe den holdning, som Kommissionen måtte indtage over for Domstolen. Oplysningerne i denne meddelelse er af generel karakter og vedrører ikke specifikt bestemte enkeltpersoner eller enheder. Hverken Kommissionen eller personer, der handler på vegne af Kommissionen, er ansvarlige for, hvordan nedenstående oplysninger vil blive brugt.
Vi registrerer at det tas en rekke uttrykkelige forbehold med hensyn til godheten og rettskraften av det som fremkommer i veiledningen. For norske domstoler og rettsanvendere er veiledningen etter mindretallets skjønn én av flere rettskilder som det er naturlig å hensynta og vekte. Som det fremkommer uttrykkelig i klartekst ovenfor, er veiledningen «udelukkende tænkt som en vejledning», slik at dette ved den autorative og rettskildemessige betydningen og vektingen må hensyntas.
Når det gjelder vekten av EU-domstolens praksis kan ikke mindretallet se at de sakene som flertallet har vist til avklarer det aktuelle tolkningsspørsmålet. Mindretallet mener flertallet tillegger disse avgjørelsene for stor vekt i sin rettsanvendelse.
Rettspraksis og nemndspraksis:
Rettspraksis fra norske domstoler tillegges stor vekt, særlig dersom aktuelle tolkningsspørsmål har vært behandlet av Høyesterett. For så vidt gjelder spørsmålet om forbrukeren har rett til gratis kraft i inntil ett år med grunnlag i angrerettloven § 26, er imidlertid mindretallet ikke kjent med at det foreligger relevant rettspraksis.
Når det gjelder Elklagenemndas praksis, foreligger det en rekke avgjørelser. Når rettsspørsmål i relasjon til angreretten har vært forelagt nemnda for avgjørelse, har sakene blitt avsagt under dissens. Avgjørelsene har heller ikke vært konsekvente, noe som etter mindretallets skjønn reduserer den rettskildemessige betydningen. Slik mindretallet ser det, skyldes den uensartede praksisen til dels forskjellig faktum og påstander i sakene og til dels en uklar og uavklart rettstilstand.
Reelle hensyn:
Reelle hensyn benyttes f.eks. når et resultat av tolkningen av en lovtekst – eller andre rettskilder – gir et urimelig konkret resultat. Etter norsk rettspraksis har rettsanvenderen mulighet til å argumentere med grunnlag i reelle hensyn for å komme frem til et bedre, rimeligere og/eller mer rettferdig resultat. Det er i dag allment akseptert å vektlegge disse hensynene for å oppnå et fornuftig og godt resultat i den enkelte saken.
Høyesterett har i en rekke dommer lagt avgjørende vekt på reelle hensyn – i enkelte tilfeller i direkte i motstrid med lovens ordlyd – for å oppnå et resultat som anses å være riktig. Mindretallet vil nedenfor påpeke forhold som bør tillegges vekt i en vurdering og vektlegging av sakens reelle hensyn. For det første vil mindretallet påpeke at det ikke foreligger noen klar og uttrykkelig lovhjemmel som tilsier at forbrukere i enkelte tilfeller har rett på inntil ett års gratiskraft og for det andre at angrerettlovens forarbeider ikke støtter opp om en lovforståelse som gir forbrukerne rett til ett års gratiskraft, snarere tvert imot.
Dersom den næringsdrivende har glippet når det gjelder å orientere om angreretten, kan det være forholdsmessig at den næringsdrivende må bekoste kundens strømforbruk for noen dager, for den perioden der utførelse er påbegynt. Som mindretallet tidligere har påpekt, er det denne regelen som kan utledes av § 26 første og andre ledd. At den næringsdrivende under gitte omstendigheter skal «straffes» med å ta regningen for strømleveransen for inntil ett år er derimot helt uforholdsmessig. Helt avhengig av strømprisen og strømforbruket og hvor sent i 12-månedersperioden angreretten utøves, kan dette utgjøre store beløp.
Angrerettloven er gitt for å verne forbrukerne i samhandling med næringsdrivende. Mindretallet mener at det faller langt utenfor dette formålet å «gi» forbrukeren en helt uberettiget og uforholdsmessig økonomisk gevinst på den næringsdrivendes bekostning. Forbrukeren kan for eksempel ha inngått en avtale som kun har 14-dager oppsigelse til en gunstig pris og med rimelige vilkår. Til tross for at avtalen fullt ut tilfredsstiller forbrukerens interesser, innebærer flertallets syn at forbrukeren likevel har rett på inntil ett år med gratiskraft dersom den næringsdrivende har glippet vedrørende opplysninger om angreretten.
Mindretallet mener at angrerettloven bør tolkes på en måte som ikke åpner for illojale tilpasninger i strid med angrerettlovens formål. En forbruker som vet at han ikke har mottatt de formelt riktige angrerettsopplysninger, kan med flertallets syn vente til ettårsfristen nesten er utløpt og kreve gratiskraft for ett år. Han vil samtidig beholde rett til strømstøtte fra staten for den gratiskraften han ikke må betale for. Desto høyere kraftprisen er, desto høyere blir også forbrukerens gevinst i denne situasjonen. Kraftleverandørens økonomiske tap blir også tilsvarende større når angreretten utøves under disse omstendighetene.
I en slik situasjon vil den næringsdrivende som har glippet og brutt med angrerettlovens formelle krav, kunne være uvitende om det kravet en kunde vil fremme et år etter inngåelsen av strømavtalen. Endelig åpner heller ikke angrerettloven for noe skjønn på dette punkt. Med flertallets syn vil derfor utfallet i en slik situasjon være tilbakebetalingsplikt, uansett hvor urimelig det fremstår. Mindretallet peker videre på at flertallets forståelse medfører en ubegrunnet berikelse for forbrukeren som ikke har noe motstykke i reglene om oppgjør ved angrerett ved kjøp av varer.
Det vil være naturlig å foreta en sammenligning med angrerettlovens bestemmelser for varer i forhold til tjenester (her: strøm), da det etter mindretallets oppfatning rent faktisk er slik at strøm er en vare, og ikke en tjeneste.
Ved kjøp av varer er konsekvensen av formelle mangler ved opplysninger om angreretten at forbrukerens ansvar for skader/verdireduksjon ved varene eventuelt bortfaller, jf. angrerettloven § 25 annet ledd. Kunden må likevel tilbakelevere varen og kan ikke beholde verdien av den. Forbrukeren har ikke rett til å motta varen gratis, slik flertallet mener at strømkjøpere har i en periode på inntil ett år da strømmen anses å være en tjeneste.
Etter mindretallets oppfatning gjelder det et alminnelig prinsipp om at det kreves en desto klarere og mer uttrykkelig lovhjemmel når det konkrete resultatet fremstår urimelig. Det foreligger etter mindretallets skjønn ikke noen klar og uttrykkelig lovhjemmel som tilsier at forbrukere i enkelte tilfeller har rett på inntil ett års gratiskraft. Lovforarbeidene til angrerettloven støtter heller ikke opp om en slik forståelse. Heller tvert imot, slik mindretallet ser det.
Det er ikke hjemmel i angrerettloven til å foreta skjønnsmessige vurderinger som sikrer rimelige avgjørelser i de enkelte saker som omfattes av loven, da angrerettlovens bestemmelser er preseptoriske. Dette taler for at angrerettlovens bestemmelser uansett bør tolkes innskrenkende på en slik måte at lovtolkningen ikke fører til urimelige resultater i det enkelte tilfellet.
Oppsummering av mindretallets lovforståelse:
Når mindretallet skal oppsummere sitt syn, vil det fremheve at det verken foreligger noen klar og uttrykkelig hjemmel i angrerettloven eller i lovforarbeidene for den løsningen flertallet har kommet frem til. De tungtveiende reelle hensyn og de andre forholdene som mindretallet har påpekt ovenfor som gjør seg gjeldende mot den regel som flertallet legger til grunn, må bli utslagsgivende. Mindretallet mener derfor at angrerettlovens § 26 ikke kan tolkes slik at forbrukeren gis rett til inntil ett års gratis kraft i de tilfeller hvor den næringsdrivende har glippet med informasjonen om angrerett. Bestemmelsen fritar kun for betalingsplikten under den ordinære angrefristen når den næringsdrivende har påbegynt leveransen i denne perioden og det foreligger forhold som nevnt i angrerettloven § 26 andre ledd.
- Spørsmålet om innklagede har forpliktet seg til tilbakebetaling på privatrettslig grunnlag:
Mindretallet ser til slutt på spørsmålet om den næringsdrivende på privatrettslig grunnlag har forpliktet seg til å betale tilbake det kundene har innbetalt for forbrukt strøm. Mindretallet vil påpeke at samlesaken består av en rekke enkeltsaker og at faktum er til dels uklart. På grunn av dette og de spesielle omkringliggende forholdene, har mindretallet vært i tvil om Haugaland Kraft Energi AS har forpliktet seg til å tilbakebetale kundens strømforbruk på privatrettslig grunnlag.
Mindretallet legger til grunn at den informasjonen som ble sendt ut den 23.12.2022 ble sendt til samtlige nye kunder, uten at innklagede konkret hadde tatt standpunkt til om angrerettsopplysningene var meddelt i henhold til angrerettloven. Slik mindretallet forstår sakene, tok Haugaland Kraft Energi AS først standpunkt til dette da klagerne angret avtalene sine. Slik mindretallet videre forstår sakene, gjør Haugaland Kraft Energi AS gjeldende at informasjonen ble sendt ut etter et pålegg fra myndighetene. Etter det opplyste ble det meddelt fra myndighetene at det kunne få konsekvenser for kraftleverandørene å unnlate å informere i samsvar med angrerettlovens bestemmelser. Mindretallet viser videre til at forbrukermyndighetene, representanter fra Forbrukerrådet, jussprofessorer og andre jurister mv. hevdet i media like i forkant av informasjonsutsendelsen at angrerettloven var slik å forstå at kundene hadde rett på gratiskraft på inntil ett år dersom den næringsdrivende ikke hadde orientert om kundens angrerett riktig i henhold til angrerettlovens bestemmelser.
Etter mindretallets syn bygde uttalelsene fra forbrukermyndighetene, representanter fra Forbrukerrådet, jussprofessorer og andre jurister på en annen lovforståelse enn den mindretallet mener at er den riktige i de foreliggende saker. Mindretallet anser det som sannsynlig at disse uttalelsene påvirket innholdet i den informasjonen som ble sendt til kundene den 23.12.2022. Dette er noe av bakteppet i mindretallets totalvurdering.
Videre imøtekom selskapet klagernes krav raskt, slik at re integra-prinsippet i avtaleloven kan gjøres gjeldende.
Mindretallet konkluderer derfor under tvil, og etter en totalvurdering, med at ingen av klagerne kan få medhold i sitt tilbakebetalingskrav på privatrettslig grunnlag.
Mindretallets konklusjon:
Mindretallet konkluderer på denne bakgrunn med at angrerettlovens § 26 ikke skal tolkes slik at klagerne gis rett på inntil ett års gratis kraft, og at klagerne heller ikke på privatrettslig grunnlag gis medhold i sitt tilbakebetalingskrav. Klagerne må på lik linje med andre strømforbrukere betale kraftleverandøren for den strømmen de har forbrukt.
I samsvar med flertallets syn, konkluderer nemndas flertall med at samtlige klager, med unntak av sak 23-102 og 23-116, tas til følge.
VEDTAK
Klagere i sak 23-102 og 23-116 gis ikke medhold. Klagere i øvrige saker gis medhold.
Oslo, 12. juni 2023
Henrik E. Kolderup
Gustav Norman
Thomas Iversen
Jon Aadland
Lars Lima
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
