Saksgang:
Ved e-poster mottatt fra klagerne i perioden 07.02.2023 til 23.08.2023 ble sakene brakt inn for Elklagenemnda. Haugaland Kraft Energi AS har i e-poster av 25.04.2023, 16.05.2023, 14.06.2023 og 14.09.2023 gitt individuelle uttalelser til hver sak, utenom sak 23-113 der selskapet ikke har inngitt tilsvar. Selskapets syn på de spørsmål denne saken reiser, er likevel tilstrekkelig kjent basert på selskapets uttalelse i de øvrige sakene.
Haugaland Kraft Energi AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Sakene gjelder uenighet om tilbakebetaling ved påberopelse av angrerett.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-4 og angrerettloven.
Historikk:
22.12.2021 – Klager i sak 23-672 inngår avtale om nytt avtaleprodukt med innklagede.
01.04.2022 – Klager i sak 23-774 blir overført til innklagede etter fusjon.
01.06.2022 – Klager i sak 23-655 blir satt over på annet avtaleprodukt.
20.05.2022–05.10.2022 – Øvrige klagere inngår individuelle avtaler med innklagede.
23.12.2022 – Haugaland Kraft Energi AS sender ut angrerettsopplysninger etter oppfordring fra Forbrukertilsynet.
27.12.2022–08.01.2023 – Klagerne utøver angrerett i sine individuelle avtaler og mottar bekreftelse på dette fra Haugaland Kraft Energi AS, som avslutter leveransene.
Nemnda ser slik på sakene:
Alle sakene gjelder uenighet om hvorvidt angrerett er utøvd innen fristen, og om kunden i så fall har rett på tilbakebetaling av vederlag for leverte tjenester når angreretten utøves.
Før nemnda tar stilling til sakens materielle spørsmål, vil den ta stilling til innklagedes habilitetsinnsigelse mot nemndsmedlem Thomas Iversen. Ved behandlingen av denne delen av klagesakene deltok ikke Iversen.
Haugaland Kraft Energi AS anfører at Iversen på bakgrunn av sine uttalelser om angrerett og tilbakebetalingsplikt i media, må anses inhabil til å delta i behandlingen av tilsvarende spørsmål i nemnda.
Nemnda har på bakgrunn av en konkret og helhetlig habilitetsbedømmelse i henhold til forvaltningslovens habilitetsregler – og uten deltakelse fra Iversen selv, jf. forvaltningsloven § 8 andre ledd – funnet at Iversen ikke er inhabil til å delta i behandlingen av foreliggende saker. Nemnda viser til vedtaket av 12. juni 2023 mot Haugaland Kraft Energi AS for en nærmere redegjørelse for rettsgrunnlaget og momentene i habilitetsvurderingen.
Nemnda ser så på sakenes materielle spørsmål.
Det er tale om tolv individuelle klagesaker forent til felles behandling grunnet i sakenes sammenfallende saksforhold og at de reiser de samme rettsspørsmål. Det overordnede spørsmålet for nemnda er om klagerne etter å ha utøvd angreretten kan kreve seg fritatt fra å betale for strøm som er levert og forbrukt, blant annet i form av fullstendig tilbakebetaling som del av restitusjonsoppgjøret etter kraftleveringsavtaler. Selskapet har i alle sakene løst klagerne fra deres forpliktelser etter at kundene erklærte at de utøvde angrerett. Hvorvidt klagerne kan kreve tilbakebetaling beror for det første på om klagerne har utøvd angreretten i samsvar med angrerettlovens regler, og for det andre på de rettsvirkningene det har at angreretten utøves.
Nemnda tar først stilling til om klagerne har utøvd sin angrerett innenfor angrerettlovens rammer.
Utgangspunktet følger av angrerettloven § 20, der det fremgår at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21 første ledd, som angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes.
Alle klagerne inngikk individuelle kraftleveringsavtaler med innklagede på ulike tidspunkt i tidsperioden mellom 22. desember 2021 og 5. oktober 2022. I to av sakene ble det inngått avtale i forbindelse med endring av avtaleprodukt og i én sak ble klager overført til innklagede som følge av fusjon uten at det skjedde produktendringer. Nemnda kommer tilbake til disse tre sakene.
Samtlige av klagerne påberopte seg angrerett og krav på tilbakebetaling i desember 2022 og januar 2023.
Nemnda bemerker innledningsvis at i ingen av saksforholdene ble angreretten utøvd innenfor 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Det avgjørende for om klagerne hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende. For tjenesteavtaler vil det si at angrefristen kan forlenges i inntil 12 måneder og 14 dager fra avtaleinngåelsen. Samtidig følger det av § 21 tredje ledd at dersom den næringsdrivende gir opplysninger som nevnt § 8 første ledd bokstav h i løpet av denne 12-månedersfristen, utløper angrefristen 14 dager etter at opplysningene ble gitt.
Det er ingen uenighet om at innklagede i alle fall i e-posten 23. desember 2022 med tilhørende vedlegg ga klagerne opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h. Det første spørsmålet nemnda må ta stilling til, er om innklagede i noen av sakene likevel hadde oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h på noe tidligere tidspunkt, slik at angrefristen begynte å løpe på et tidligere tidspunkt enn 23. desember 2022.
Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende til å «på en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7.
Hva gjelder opplysningspliktens nærmere rekkevidde og innhold, viser nemnda til vedtaket mot Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023. I vedtaket utpenslet flertallet i den saken på hvilken måte angrerettopplysningene må gis for at opplysningsplikten skal anses dokumentert oppfylt på en klar og forståelig måte slik at angrefristen starter å løpe. Flertallet viste der til at nemnda i sin praksis har lagt til grunn at meddelelse av angrerettopplysninger gjennom hyperlenke ikke er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten. Flertallet presiserte samtidig i vedtaket av 12. juni 2023 at det for fjernsalgsavtaler ikke samtidig gjelder et ubetinget krav om at opplysningene må gis på varig medium før avtaleinngåelse for at opplysningsplikten er oppfylt. At det å gi opplysninger helt eller delvis gjennom hyperlenke som den klare hovedregel ikke er tilstrekkelig, har sammenheng med bevisbyrderegelen i § 7. Hyperlenkenes manglende notoritet rundt hva den lenker til, skaper iboende usikkerhet og dermed bevistvil om hvilken informasjon som er meddelt gjennom dem og om denne har kommet frem til forbrukeren slik at den er «gitt». Denne bevistvilen må i slike tilfeller gå ut over den næringsdrivende.
Slik sakene er opplyst mottok klagerne før avtaleinngåelse tilgang til en hyperlenke som skal ha vist til selskapets kontraktsvilkår der en rekke forhold – blant annet angreretten – skal ha vært omtalt. Kunden skulle krysse av for å ha lest dokumentet det var lenket til, men det er ingen holdepunkter for at kunden måtte gå gjennom dokumentet det var lenket til for å kunne krysse av og plassere bestillingen. Etter nemndas syn fremgår det for øvrig ikke særlig klart av hyperlenken at den også viser til opplysninger om angreretten. Etter bestillingen fikk de – med unntak av klager i sak 23-672 – noen ytterligere opplysninger om angreretten i bestillingsbekreftelsen, men ikke opplysninger i selve bekreftelsen om hvordan angreretten utøves, Ytterligere opplysninger om angreretten skal ha vært inntatt i et dokument det var lenket til gjennom hyperlenke og som kunden derfor aktivt måtte oppsøke.
Slik nemnda ser det, står alle sakene som behandles nå – med unntak av sak 23-672 – i samme faktiske og rettslige stilling som dem som ble behandlet i vedtaket 12. juni 2023. Nemnda viser derfor til flertallets begrunnelse i vedtaket av 12. juni 2023 som dekkende for konklusjonen om hvorvidt opplysningsplikten er oppfylt i de sakene som avgjøres nå. Etter nemndas syn er det ikke godtgjort at opplysningsplikten etter lovens § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt på en klar og forståelig måte i disse tilfellene, verken før avtaleinngåelsen eller i etterkant av avtaleinngåelsen og i perioden frem til selskapets e-post 23. desember 2022. Bevistvilen må gå utover selskapet, jf. § 7, grunnet hyperlenkenes manglende notoritet.
I sak 23-672 er det på samme måte som de øvrige sakene ikke tilstrekkelige holdepunkter for at klager fikk opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h på en klar og forståelig måte før avtaleinngåelsen. Denne klageren fikk imidlertid en annen type bestillingsbekreftelse enn det som er brukt overfor de øvrige klagerne. Dels er det i selve bestillingsbekreftelsen - slik den er vedlagt selskapets tilsvar – inntatt langt mer detaljerte opplysninger om angreretten, dels var angrerettskjema vedlagt som et word-dokument. Etter nemndas syn innebar bestillingsbekreftelsen samlet sett at opplysningsplikten i § 8 første ledd bokstav h ble oppfylt. Klager har innvendt at det å gi opplysninger ved et word-dokument ikke er å gi opplysninger på et varig medium. Nemnda bemerker at den i vedtaket 12. juni 2023 la til grunn at opplysningsplikten ikke må oppfylles på et varig medium, men at det – for at opplysningsplikten er oppfylt på en måte som utløser angreretten – ikke kan være bevistvil om hvilke opplysninger som selskapet har gitt. Etter nemndas syn står det å gi angrerettopplysningene i et word-dokument i samme stilling som det å meddele opplysningene på et varig medium. Selskapet har i denne situasjonen – i motsetning til ved bruk av hyperlenker – ingen anledning til å endre innholdet i opplysningene etter at de er gitt til forbrukeren, samtidig som klager ved meddelelsen settes i stand til å lagre opplysningene. Videre kan opplysningene på et senere tidspunkt gjenfinnes i uendret form i e-postvedlegget. At klager i en slik situasjon kan endre innholdet i dokumentet skaper etter nemndas syn ikke en bevisusikkerhet som bør gå utover selskapet.
Ettersom selskapet oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktet den 22. desember 2021, begynte angrefristen for denne klageren å løpe fra bestillingsbekreftelsen ble sendt, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, og ikke fra klager mottok e-posten 23. desember 2022. Klager i sak 23-672 har derfor gjort angreretten gjeldende for sent.
For de øvrige klagerne begynte angrefristen først å løpe da innklagede den 23. desember 2022 underrettet kundene sine om angreretten etter oppfordring fra Forbrukertilsynet. Selskapet sendte per e-post ut angrerettopplysninger og angreskjema i PDF-format, på en måte som ikke gjør det tvilsomt at opplysningsplikten etter § 8 første ledd bokstav h var oppfylt.
For at klagerne skal anses å ha påberopt angreretten rettidig, må de ha fremsatt sin erklæring om utøvelse av angrerett innen utløpet av 6. januar 2023, jf. fristberegningsregelen i § 6.
Samtlige av klagerne påberopte seg angreretten på eller før 6. januar 2023. Dette er som utgangspunkt rettidig. For tre av klagerne gjør det seg likevel gjeldende særlige forhold som nemnda må ta stilling til før den konkluderer om også de har rettmessig utøvd angreretten.
Sak 23-672 er behandlet over. Nemnda kom der til at klager befant seg utenfor angrefristen da angreretten ble påberopt 27. desember 2022. Klageren hadde derfor ikke angreretten i behold.
I sak 23-655 ble klager satt over på et annet avtaleprodukt av selskapet den 1. juni 2022. Nemnda har i tidligere praksis lagt til grunn at en produktovergang i realiteten innebærer en ny avtaleinngåelse som utløser ny angrefrist, basert på en tolkning av standard kraftleveringsavtale § 6. Dette må etter nemndas syn gjelde uavhengig av om produktoverføringen er initiert av selskapet eller av kunden selv. Klager i sak 23-655 har dermed utøvd angreretten innenfor angrefristen.
I sak 23-774 inngikk klager strømavtale med Odda Kraft AS den 14. november 2019. Selskapet ble senere fusjonert inn i Haugaland Kraft Energi AS, og klagers kundeforhold ble overført den 1. april 2022. Slik saken er opplyst, ble avtaleforholdet overført ved fusjonen i uendret form uten øvrige vilkårsendringer. Det selskapsrettslige kontinuitetsprinsippet innebærer at fusjoner som utgangspunkt ikke må anses som et identitetsskifte i relasjon til tredjeparter, og selskapets rettigheter og plikter overdras som utgangspunkt i uendret form. Etter nemndas syn utløste derfor ikke fusjonen alene en ny angrefrist. Klager befant seg derfor utenfor angrefristen da han utøvde angreretten overfor innklagede.
Etter dette mener nemnda finner at samtlige klagere – unntatt klagerne i sak 23-672 og sak 23-774 – har utøvd angreretten rettidig. Det medfører at partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller etter angrerettloven § 23, noe som ikke er omstridt mellom partene. Det fører nemnda over til det neste spørsmålet klagesakene reiser, nemlig om klagerne ved utøvelse av angreretten også fritas for plikten til å betale for forbrukt strøm, herunder at de har krav på tilbakebetaling av alle betalinger for strøm som de har foretatt.
Samtlige klagere har krevd fullstendig tilbakebetaling av alle vederlag som de har betalt i løpet av avtaleforholdet, herunder vederlag for forbrukt strøm. De har videre bedt om at fakturaer for levert strøm som er utstedt av innklagede, men ikke betalt av dem, blir ettergitt.
Nemnda har i relasjon til spørsmålet om selskapets tilbakebetalingsplikt delt seg inn i et flertall og et mindretall, på samme måte som i vedtaket av 12. juni 2023.
Flertallet – ved nemndleder Kolderup og forbrukerrepresentantene Iversen og Norman – forstår sammenfatningsvis angrerettloven § 26 andre ledd, sammenholdt med § 24 første ledd, dithen at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og at kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. De klagerne som hadde sin angrerett i behold da angreretten ble utøvd, har derfor ikke noen betalingsforpliktelse for strøm som er levert og forbrukt på det tidspunktet angreretten ble utøvd. Flertallet understreker at dette både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der strømmen er fakturert og betalt, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24. Der forbruket ikke er betalt, uavhengig av om det var fakturert, skal betalingskravet frafalles.
Flertallet påpeker for ordens skyld at det kun er betalingsforpliktelsen for levert kraft fra kraftleverandør som omfattes av bortfallet. Der den næringsdrivende også avregner nettleie ved gjennomfakturering, påvirkes ikke kundens plikt til å betale nettleien av at angreretten utøves i kontraktsforholdet med kraftleverandøren. Retten til strømstøtte avregnes over fakturaen for nettleie, og påvirkes heller ikke av at angreretten utøves. For ordens skyld presiserer flertallet at strømstøtten skal tilkomme kunden, jf. strømstønadsloven § 4. Der strømstøtten er avregnet av kraftselskapet ved gjennomfakturering fra nettleverandør, skal kraftleverandøren utbetale strømstøtten til strømkunden i tilfeller der angreretten utøves, jf. strømstønadsloven § 6 første og andre ledd forutsetningsvis.
Klagerne kan kreve forsinkelsesrenter regnet fra 14 dager etter at selskapet fikk melding om klagernes beslutning om å benytte angreretten og frem til betaling skjer.
Mindretallet – bransjerepresentant Lima – opprettholder sitt syn i vedtaket av 12. juni 2023 og legger til grunn en annen lovtolkning av § 26 andre ledd. Etter mindretallets syn er flertallets syn svakt forankret i rettskildene, samtidig som EØS-rettslige kilder heller ikke kan begrunne flertallets resultat. Mindretallet fremhever de urimelige virkningene av flertallets forståelse og bemerker at konkrete rimelighetsbetraktninger må få større vekt i situasjoner der fullstendig tilbakebetaling vil kunne ramme den næringsdrivende urimelig hardt.
Begge fraksjoner viser for øvrig til vedtaket av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for den respektive fraksjonens syn på forståelsen av angrerettloven § 26.
En samlet nemnd finner videre at tilbakebetalingsplikt for innklagede ikke kan bygges på innholdet i e-posten 23. desember 2022 bedømt isolert, altså som et forpliktende tilsagn til den enkelte mottaker om tilbakebetalingsplikt uavhengig av om kunden hadde angrerett. Både flertallet og mindretallet viser til sine merknader om dette i vedtaket 12. juni 2023 som dekkende for sitt syn i dag. Betalingsfritak og tilbakebetalingsplikt for klagerne i sak 23-674 og 23-774 kan derfor heller ikke forankres på et slikt grunnlag.
I samsvar med flertallets syn konkluderer nemnda med at samtlige klager, med unntak av sak 23-672 og 23-774, derfor tas til følge.
VEDTAK
Klager i sak 23-672 og 23-774 gis ikke medhold. Øvrige klagere gis medhold.
Oslo, 23. oktober 2023
Henrik E. Kolderup
Gustav Norman
Thomas Iversen
Lars Lima
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
