Saken gjaldt spørsmål om det ble gitt tillatelse/inngått muntlig avtale om legging av høyspentkabel over klagers eiendom. Saken gjaldt videre spørsmål om hvem som skulle bære kostnadene i forbindelse med omlegging av høyspentkabelen som var kommet i konflikt med regulert tomt.
I forbindelse med bygging av nytt kommunalt renseanlegg omkring 1980 ble høyspentnettet omlagt og det ble bygget ny trafostasjon ved veien. Klager hevdet at hennes avdøde mann, grunneier den gang, ga tillatelse til å legge høyspentkabelen langs gårdsveien, gjennom tunet og frem til renseanlegget og ikke som en snarvei over et fremtidig tomteområde. Klager hevdet de ikke kjente til gravearbeidet tvers over eiendommen fra trafo frem til veigrøft. Klager viste til at de ikke bodde fast på gården og hadde ikke anledning til å følge med på hvor kabelen ble lagt.Klager viste til at området ble regulert til boligbygging i 2005 og anleggsarbeid startet høsten 2007. Hun ble da kjent med at en høyspentkabel var lagt over en av de regulerte tomtene som en snarvei. Denne tomten var da ikke mulig å bebygge.
Klager viste til at innklagede ikke hadde kunnet fremlegge skriftlig avtale eller sannsynliggjøre at det ble inngått muntlig avtale eller innhentet samtykke fra klager da innklagede la kabelen over eiendommen.
Klager gjorde gjeldende at hun verken var forelagt eller hadde gitt samtykke til kabelfremføring fra trafoen og over utmarksareal og bestred at hun skulle bekoste omlegging av høyspentkabel med kr 217.697,50. Klager hadde likevel betalt kravet for omlegging under trussel om at strømmen ikke ville bli satt på anlegget før hele regningen inkludert akseptert anleggsbidrag var betalt. Klager hadde muntlig meddelt innklagede at det var under forutsetning av at disse pengene ble refundert.
Innklagede viste til at grunneiere hadde kjent til at det ble fradelt en del av eiendommen og at hensikten var å etablere en nettstasjon der. Innklagede hevdet det var grunn til å tro at nettselskapet hadde informert naboer om mulig legging av kabler ut fra nettstasjonen.
Innklagede viste til at de ikke hadde funnet noen skriftlig avtale for legging av høyspentkabelen over eiendommen, men erfaring tilsa at beliggenheten var, om ikke annet, muntlig avtalt med grunneier. Innklagede viste til at det på den aktuelle tiden ikke var vanlig å tinglyse avtaler om forlegging av høyspentkabler.
Innklagede mente grøften ved en slik forlegging var godt synlig i terrenget i lang tid og at klager burde ha reagert på et langt tidligere tidspunkt hvis klager mente at forleggingen var i en annen trasé og i strid med det som var avtalt.
Innklagede hevdet høyspentkabelen var lovlig anbrakt etter avtale og i henhold til tilknytningsvilkår og hevdet at klager måtte bekoste flyttingen.
Nemnda la til grunn at det var påstand mot påstand med hensyn til om det forelå en avtale mellom grunneier og energiselskapet / var gitt tillatelse fra grunneier til å legge kabelen der den ble lagt. I synet på dette, delte nemnda seg i et flertall og et mindretall.
Nemndas flertall, nemndas leder og forbrukernes representanter, var av den mening at det ikke var godtgjort at innklagede hadde fått tillatelse til å legge kabelen der den ble lagt. Flertallet la vekt på at det var opp til det innklagede nettselskap å sannsynliggjøre at samtykke ble gitt. Flertallet mente at når innklagede gjorde inngrep på fremmed grunn, var de nærmest til å ta vare på bevis. Ut i fra dette anbefalte flertallet at innklagede påtok seg kostnaden med flytting av kabelen.
Nemndas mindretall, bransjens representanter, var av den mening at det var konstatert at innklagede hadde lagt kabelen etter avtale med grunneieren, men det var ikke dokumentert at grunneieren hadde akseptert den valgte kabeltrase. På den tiden var det ikke uvanlig at kabler ble lagt uten at det ble inngått skriftlige avtaler. Da det ikke forelå skriftlige avtaler la nemnda til grunn det som måtte anses å være mest sannsynlig, uten at nettselskapet ble pålagt noen dokumentasjonsplikt for at grunneier samtykket i den etablerte trase. Legging av kabler medførte grøftegraving og var lett synlige i landskapet i lang tid etter nedleggingen. Det måtte derfor legges til grunn at grunneier hadde hatt full anledning til å se til at nettselskapet la kablene der det var avtalt. Det ble ansett å være høyst uvanlig og lite sannsynlig at en grunneier unnlot å se til at nettselskapet la kablene der det var avtalt. Dersom grunneier likevel skulle ha unnlatt å kontrollere eller unnlatt å påtale trasevalget da ledningen ble lagt, måtte grunneier for lengst ha tapt sin rett til å gjøre dette gjeldende nå nærmere 30 år etter at leggingen fant sted. Mindretallet fant det sannsynliggjort at kabelen var belagt i traseen etter avtale med grunneieren.
På bakgrunn av flertallets vurdering anbefalte nemnda at innklagede påtok seg kostnaden med flytting av kabelen.
Dissens.
Oslo, 20. april 2009