Romsdalsnett AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om kostnadsfordelingen ved flytting av høyspenningskabelanlegg.
Regelverk: Standard tilknytningsvilkår §§ 3-4, 3-5, 3-10 og 8-2, tinglysingsloven og alminnelig avtalerett/kontraktsrett.
Historikk:
2014 – Nettselskapet fremfører høyspent jordkabelanlegg sammen med andre kabelføringer.
16.06.2021 – Klager kjøper eiendommen.
03.11.2022 – Klager oppdager at det er etablert høyspenningskabelanlegg på eiendommen.
16.12.2022 – Klager tar kontakt med nettselskapet for å diskutere flytting av trasé.
23.02.2022 – Klager fremsetter klager krav om at anlegget fjernes for selskapets regning.
Krav: Klager krever at netteier flytter det høyspente jordkabelanlegget sammen med andre kabelføringer og tilknyttet utstyr, og at nettselskapet bærer samtlige kostnader ved flyttingen.
Klager anfører at høyspenningskabelanlegget er ulovlig etablert. Det har aldri foreligget avtale med grunneier som hjemler en slik etableringsrett. Hun gjør herunder gjeldende at standard tilknytningsvilkår ikke i seg selv gir netteier adgang til å fremføre nett over fremmed eiendom og viser til Elklagenemndas praksis. Klager anfører at for det tilfellet at selskapet har hatt rett til å fremføre nettet, er denne retten uansett ekstingvert, jf. tingl. §§ 20 og 21.
Subsidiært anfører klager at nettselskapet har misligholdt opplysningsplikten etter tilknytningsvilkårene § 3-5. Hun hevder at selskapet burde og kunne ha valgt en annen trasé. Klager anfører at det uansett må anses som en mangel som gir rett på erstatning etter § 8-2.
Klager anfører at det i alle tilfeller må foretas en konkret vurdering av kostnadsfordelingen ved flytting, jf. §§ 3-4 og 3-10.
Romsdalsnett AS bestrider at det har plikt til å flytte kabelanlegget, eller at det har plikt til å bære kostnadene ved at dette gjøres. Selskapet viser til at kabelanlegget ble fremført i samsvar med områdekonsesjonen og etter muntlig avtale med grunneierne. Selskapet anfører at anlegget er fremført i tråd med nettselskapets rett i § 3-4 og viser til at nemnda ikke skal overprøve den konkrete vurderingen av trasévalg. Det bestrider at eiendommens verdi er redusert som følge av fremføringen. Selskapet bestrider i alle tilfeller at selskapets rett – som ikke er tinglyst – er bortfalt ved ekstinksjon.
Nettselskapet gjør videre gjeldende at opplysningsplikten etter § 3-5 er overholdt. Selskapet viser til dialog med tidligere grunneier. Det er ikke grunnlag for erstatning på dette grunnlag.
Selskapet anfører at flytting etter § 3-10 bare kan skje helt unntaksvis og etter rekvirentens regning. Vilkårene for dette er ikke oppfylt i denne saken.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om kostnadsfordelingen ved flytting av høyspenningskabelanlegg.
Slik saken er opplyst fremførte Romsdalsnett AS et ledningsnett inneholdende blant annet en 22 kV høyspentkabel i en omkring 600–700 meter lang kabelgrop, hvorav 70 meter gikk over klagers eiendom med adresse Lybergsviksvegen 25, i 2014. Klager kjøpte 16. juni 2021 eiendommen. Klager har anført at hun ved kjøpet ikke hadde kunnskap om ledningsfremføringen, og at det var først da hun 3. november 2022 mottok forslag til servituttavtale fra nettselskapet at hun ble kjent med forholdet. Klager har for nemnda fremsatt krav om at høyspentanlegget flyttes og at nettselskapet bærer kostnadene ved dette.
Saken reiser en rekke problemstillinger av både faktisk og rettslig art, blant annet knyttet til nettselskapets rettslige grunnlag for fremføringen og til fremføringsrettens rettsvern. Klager har i første omgang bestridt at det har foreligget avtale med daværende grunneier om fremføringen av nettet. Videre har hun anført at nettselskapets eventuelle fremføringsrett i alle tilfeller må anses ekstingvert med grunnlag i hennes gode tro på kjøpstidspunktet.
Etter nemndsavtalen (2016) punkt 5.1 bokstav e kan en sak avvises dersom:
«saken ikke lar seg behandle uten at dette i særlig grad går utover klageorganets effektivitet.»
Dette avvisningsgrunnlaget er likelydende med avvisningsgrunnlaget i godkjenningsloven § 14 første ledd bokstav f. Godkjenningsloven § 14 andre ledd andre punkt oppstiller som utgangspunkt en frist på tre uker til å treffe avvisningsvedtak «fra klageorganet mottok klagen, eller fra det tidspunkt klageorganet mottok nødvendig dokumentasjon for å kunne ta stilling til om saken kan avvises», se også nemndsavtalen punkt 5.3. Elklagenemnda legger til grunn at denne fristen likevel ikke er absolutt, og at den ikke er til hinder for at nemnda selv kan treffe avvisningsvedtak senere enn dette, se også note 12 til godkjenningsloven § 14 i Karnov norsk lovkommentar, ajourført per 26. juni 2024 med videre henvisninger. I tillegg til det som fremgår der, viser nemnda til at dersom avvisningskompetansen ikke kan benyttes senere, vil nemndas samlede effektivitet bli skadelidende, samtidig som en treukersfrist i praksis er vanskelig å etterleve der nemnda har restanser, slik tilfellet er for Elklagenemnda.
Nemnda har anvendt dette avvisningsgrunnlaget i saker som rettslig og bevismessig ikke er egnet til behandling i nemnda sett i lys av rammene som gjelder for saksbehandlingen.
Elklagenemndas formål er å være et lavterskels tvisteløsningsorgan som skal «gi forbrukere tilbud om rimelig, rettferdig og hurtig tvisteløsning i saker som faller inn under nemndas saksområde», jf. nemndsavtalen (2016) punkt 1-1 andre ledd, som er den som får anvendelse på denne saken. Tvister som berører standard tilknytningsvilkår faller inn under nemndas virkeområde etter nemndsavtalen (2016) punkt 1.3, samtidig som nærværende klagesak består mellom en forbruker og et nettselskap. Nærværende klagesak er likevel etter nemndas syn både rettslig og bevismessig av et omfang og med en kompleksitet som ikke lar seg belyse på en forsvarlig måte innenfor rammen av nemndas saksbehandlingsform. Nemnda viser herunder særlig til at saksbehandlingen for nemnda er skriftlig og at det ikke gjennomføres parts- eller vitneforklaringer mv. En forsvarlig behandling av de spørsmål saken reiser, som godtroervervspørsmålet og eksistensen av en muntlig avtale, gjør det nødvendig med umiddelbar bevisførsel som for eksempel avhør av parter og vitner, noe nemnda ikke er innrettet mot å kunne håndtere, i alle fall ikke uten at det «i særlig grad» går utover nemndas effektivitet.
Slik saken er forberedt og lagt frem for nemnda, finner nemnda at saken ikke er egnet til behandling i Elklagenemnda, og at den må avvises med grunnlag i nemndsavtalen (2016) pkt. 5.1 bokstav e. Saken fremstår som mest egnet for løsning for de alminnelige domstolene.
Nemndas konklusjon er at saken avvises.
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
