Klager hevdet innklagede ikke kunne kreve forsinkelsesrenter fordi han ikke hadde fått skriftlig varsel med oppfordring om å betale slik forsinkelsesrenteloven krever. Klager viste også til samme lovs unntak i § 2 om atforsinkelsesrente kan kreves fra forfall ”når denne er fastsatt i forveien”, men hevdet bestemmelsen kun gjaldt når partene i fellesskap har avtalt forfallstidspunktet.. Klager antok at innklagede hadde gjort samme feil mot et stort antall kunder og at saken er prinsipielt viktig. Innklagede mente kunden hadde feil forståelse av forsinkelsesrenteloven og bestred at det er var foretatt urettmessig beregning av forsinkelsesrenter. Innklagede viste også til standard nettleieavtale § 6 og hevdet at innklagedes avregning og betalingsvilkår var i henhold til avtalen. Nemndas flertall, lederen og bransjens representanter, mente at forfallsdag i dette tilfellet var ”fastsatt i forveien” ettersom det dreide seg en løpende avtale med på forhånd fastlagte avregningsperioder. Flertallet viste også til at klager hadde inngått avtale med innklagede der det fremkom at det påløp forsinkelsesrente fra betalingsfrist. Sett hen til de på forhånd avklarte fakturerings- og avregningsperioder, var flertallet av den oppfatning at bestemmelsen ikke var i strid med forsinkelsesrenteloven § 4 ( c ). Nemndas mindretall, forbrukernes representanter la til grunn en annen lovfortolkning av forsinkelsesrenteloven § 2 og mente dette var støttet både i juridisk teori og rettspraksis. Mindretallet vektla at innklagede var i en monopolliknende posisjon og at en eventuell tvil burde komme forbrukeren til gode.