NTE Marked AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kostnader i tilknytning til avtaleopphør.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.
Historikk:
06.09.2022 – Partene inngår fastprisavtale med 12 måneders bindingstid.
22.11.2022 – Klager får opplyst at kostnad for førtidig oppsigelse beregnes til kr 41 026,20.
08.12.2022 – Klager sier opp avtalen.
09.12.2022 – Innklagede sender ut angreskjema til kundene sine.
27.12.2022 – Klager mottar sluttfaktura på kr 31 338,48.
05.01.2023 – Klager mottar ny sluttfaktura på kr 32 349,07.
Krav: Klager bestrider betalingsplikt for kostnader tilknyttet oppsigelsen.
Partenes anførsler:
Klager hevder at beregningen av kostnadene for oppsigelsen er i strid med avtalevilkårene. Han mener at han i tilfellet av avtaleopphør ikke er forpliktet til å dekke både bruddgebyr og selskapets tap. Klager peker på at dette er alternative kostnader i avtalens vilkår. Det forhold at selskapet har endret vilkårene i etterkant av avtaleinngåelsen kan ikke være av betydning for hans avtaleforhold.
Klager viser til at selskapets praksis er vilkårlig, og peker på at andre kunder med sammenlignbare avtaleforhold bare er forpliktet til å betale bruddgebyret.
Klager mener at selskapets beregning av kravet i alle tilfeller ikke samsvarer med det han har fått opplyst.
NTE Marked AS fastholder sin beregning av kravet. Selskapet viser til at klager samtykket til fastpris og spotpris, og at han er forpliktet til å dekke selskapets reelle tap. Beregningen er etter selskapets syn i samsvar med avtalen og de opplysninger som er gitt klager.
Selskapet anfører at klager ved avtaleinngåelsen sa fra seg sin angrerett som følge av førtidig oppstart.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for kostnader i forbindelse med førtidig oppsigelse av fastprisavtale. Spørsmålet er om klager er forpliktet til å dekke selskapets reelle tap for den resterende delen av avtaleperioden.
Nemnda legger til grunn at det ble inngått fastprisavtale mellom partene den 6. september 2022 etter at klager la inn en bestilling på selskapets nettsider. Fastprisavtalen hadde en avtalt bindingstid på 12 måneder. Klager sa opp avtalen to måneder senere, den 8. desember 2022.
Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til kostnadsfritt å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før utløpet av fristen. Etter § 20 annet ledd kan angremelding fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema eller ved annen utvetydig erklæring. Det er en forutsetning at det fremgår klart at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen, men det er ikke et krav at forbrukeren benytter ordet «angrerett» i erklæringen sin.
Slik saken er opplyst ga klager melding til selskapet om at han ønsket å gå fra avtalen over telefon den 8. desember 2022. Uten at det er fremlagt dokumentasjon på hva som ble sagt i samtalen, legger nemnda til grunn – på bakgrunn av at avtalen ble avsluttet i etterkant av samtalen – at klager ga tilstrekkelig klart uttrykk for at han ønsket seg løst fra kontrakten. Klager hadde også før selve oppsigelsen gitt uttrykk for at oppsigelse var aktuelt med grunnlag i samtaler om beregning av et eventuelt bruddgebyr. Nemnda anser etter dette oppsigelsen som en utvetydig erklæring etter angrerettloven § 20 annet ledd.
Spørsmålet er dermed om erklæringen ble fremsatt rettidig, jf. § 21.
§ 21 første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes. Som følge av at klager sa opp avtalen to måneder etter avtaleinngåelsen, befant han seg som utgangspunkt utenfor angrefristen. Det avgjørende for om klager hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet er derfor om den utvidede angrerettfristen i § 21 andre og tredje ledd får anvendelse. Bestemmelsene forutsetter at den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Etter § 21 andre ledd kan angrefristen i slike tilfeller forlenges med inntil 12 måneder fra utløpet av den opprinnelige angrefristen der opplysninger som nevnt i § 8 første ledd bokstav h ikke er gitt forbrukeren av den næringsdrivende.
Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h oppstiller et krav for den næringsdrivende til å «på
en klar og forståelig måte» gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt
vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. Den næringsdrivende skal også – før det blir inngått avtale – gi forbrukeren angreskjema. Det er den næringsdrivende
selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er følgelig om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.
Slik saken er opplyst ble det sendt ut angreskjema til selskapets kunder den 9. desember – dagen etter klagers angrerettutøvelse. Nemnda kan ikke se at klager mottok opplysninger som angitt i § 8 første ledd bokstav h på noe tidspunkt i løpet av avtaleforholdet, og selskapet har heller ikke under saksforberedelsen godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt i forbindelse med avtaleinngåelsen. Som følge av at selskapet ikke har dokumentert at opplysningene i § 8 første ledd bokstav h er gitt, finner nemnda at den utvidede fristen i § 21 tredje ledd får anvendelse. Klagers påberopelse av angreretten var følgelig rettidig.
Selskapet har fremholdt at klager på avtaletidspunktet sa fra seg sin angrerett som følge av at han samtykket til førtidig oppstart. Slik saken er opplyst finner nemnda det godtgjort at klager samtykket til førtidig oppstart. Dette medfører imidlertid ikke at angreretten er bortfalt i det tjenesten starter. Nemnda viser til at unntaket i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c, jf. § 19, kun får anvendelse på fullførte tjenester. Selv om dette ikke fremgikk klart av ordlyden i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c på det tidspunktet avtalen ble inngått («tjeneste etter at tjenesten er levert»), fremgikk dette klart av både lovforarbeidene og forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 16 første ledd bokstav a som § 22 første ledd bokstav c ble gitt til gjennomføring av («tjenesteavtaler etter at tjenesten er utført fullt ut»), og angrerettloven § 22 første ledd bokstav c er senere presisert ved lovendring for å få dette frem («tjeneste som er levert fullt ut»). Det er derfor først når den næringsdrivende har oppfylt alle sine forpliktelser etter avtalen at angreretten vil kunne bortfalle i slike tilfeller som nevnt i § 22 første ledd bokstav c. I dette tilfellet gjelder det en fastprisavtale med 12 måneder gjensidig bindingstid. Angreretten ble gjort gjeldende om lag to måneder etter oppstart. Det er derfor klart at NTE ikke hadde oppfylt alle sine forpliktelser etter avtalen på dette tidspunktet og at unntaket i § 22 første ledd bokstav c dermed ikke får anvendelse. Klager hadde etter dette angreretten i behold da den ble påberopt i desember 2022.
Som følge av at klager hadde angreretten i behold på tidspunktet for påberopelsen, har klager rett til å gå fra avtalen, jf. § 20. Virkningen av rettidig utøvd angrerett er at partenes forpliktelser etter den angrede avtalen bortfaller, jf. § 23. Klager har dermed ingen betalingsplikt for selskapets økonomiske tap, og bruddgebyret må følgelig frafalles.
Når det gjelder de videre rettsvirkninger av klagers utøvelse av angreretten, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Norman – viser til angrerettloven § 26 første ledd som fastslår at ved bruk av angreretten på tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et «beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten». Det følger imidlertid av bestemmelsens første ledd lest i sammenheng med bestemmelsens andre ledd, at forbrukerens betalingsplikt i et slikt tilfelle likevel forutsetter at den næringsdrivende har oppfylt sin opplysningsplikt etter blant annet angrerettloven § 8 første ledd bokstav h om angreretten, noe nemnda tidligere har konstatert ikke var tilfellet i denne saken. Flertallet konstaterer derfor at klagers plikt til å yte forholdsmessig betaling for den strømmen som er levert, ikke får anvendelse i denne saken. Klager har derfor ikke plikt til å betale for strøm som er levert, men ikke betalt, og har videre krav på å få tilbakeført de betalinger klager har foretatt fra selskapet. Dette flertallet viser til flertallets votum i prinsippvedtaket i sak 23-011 m.fl. om Haugaland Kraft Energi AS av 12. juni 2023 for en nærmere redegjørelse for flertallets syn på tolkningen av angrerettloven § 26.
Klager har videre krav på forsinkelsesrenter av tilbakebetalingskravet beregnet fra 30 dager etter at angreretterklæringen ble fremsatt, som må regnes som påkrav etter forsinkelsesrenteloven § 2. Flertallet viser til sin begrunnelse i sak 22-1382. Flertallet påpeker endelig for ordens skyld at det i tilbakebetalingskravet ikke skal gjøres fradrag for eventuell strømstøtte som har kommet til fradrag i klagers foretatte betalinger etter avtalen, men at slike fradrag i stedet skal anses som en del av klagers betaling som skal tilbakebetales til klager.
Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – tar ikke stilling til den nærmere anvendelsen av angrerettloven § 26 første ledd i denne saken, idet dette mindretallet uansett ikke kan se at det av angrerettloven § 26 kan utledes en rett for klager til å bli fritatt for betalingsplikten for strøm som er levert til klager og forbrukt av klager. Dette mindretallet viser til mindretallets votum i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023.
Nemndas konklusjon er at klager gis medhold. Vedtaket er truffet med dissens når det gjelder rettsvirkningen av angrerettsutøvelsen.
VEDTAK
Klager gis medhold.
Oslo, 18. desember 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
