Fortum Strøm AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer etter variabelavtale.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale § 1-3.
Historikk:
01.01.2009 – Kundeforhold mellom partene startet.
11.11.2022 – Selskapet hevder å ha sendt ut prisvarsel til en e-postadresse som ikke er i bruk.
16.11.2022 – Selskapet videresender varsel til aktiv e-postadresse. Klager mottar varsel.
19.11.2022 – Kundeforholdet avsluttes.
Krav: Klager bestrider betalingsplikt for fakturaer for oktober, november og desember 2022.
Partenes anførsler:
Klager hevder at selskapet, uten å ha gitt tilstrekkelig varsel eller innhentet samtykke, har endret avtaleproduktet hans fra et spotprisprodukt til et variabelprodukt. Klager viser til at selskapet ikke har lykkes i å dokumentere endringsvarselet eller kundens samtykke til endringen. Han mener at selskapet ikke har hatt grunnlag for å sette ham over på en variabelavtale og peker på at e-postvarsel ikke er tilstrekkelig når ny avtale inngås. Klager mener at det i stedet skulle blitt innhentet samtykke per SMS.
Fortum Strøm AS opprettholder betalingskravene og viser til at det ikke foreligger grunnlag for å frita ham fra sin betalingsplikt. Selskapet viser til at klager har vært oppført på en variabelavtale gjennom hele avtaleforholdet fra 2009, og at navneendringen i forbindelse med fusjonen ikke har hatt noen betydning for klagers avtaleforpliktelser. Siden avtaleforholdet ble inngått så langt tilbake som i 2009, har selskapet ikke dokumentasjon for avtaleinngåelsen.
Selskapet peker på markedssituasjonen som årsak til de høye prisene og viser til variabelavtalens karakteristikker. Klager har etter selskapets opplysning aldri hatt en spotprisavtale hos dem. Selskapet mener at det er klagers ansvar å sette seg inn i avtalevilkårene og den informasjonen som det sender ut.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om betalingsplikt for fakturaer høsten 2022 etter variabelavtale. Spørsmålet er om klager har betalingsplikt for de omtvistede fordringene, eller om kunden skal faktureres med grunnlag i spotpriser for samme periode. En sentral problemstilling i saken er hva slags produkttype det må legges til grunn at klager inngikk avtale om da kundeforholdet ble innledet.
Basert på det Fortum Strøm AS har opplyst og som klager ikke har bestridt, legger nemnda til grunn at klager inngikk kraftleveringsavtale med Hafslund Strøm AS med oppstart 1. januar 2009. Hafslund Strøm AS fusjonerte 6. desember 2012 med Fortum Strøm AS, og klagers kundeforhold ble videreført med Fortum Strøm AS som kraftleverandør.
Klager hevder selskapet har endret avtaleproduktet fra en spotprisavtale til et variabelt kraftprodukt. Selskapet hevder at klager har vært oppført på variabelproduktet «Direkte Variabel» – som senere endret navn til «Fortum Solid» etter fusjonen – gjennom hele avtaleforholdet fra 2009. Det springende punktet er dermed hvilket avtaleprodukt partene har inngått avtale om, og som klager har betalingsplikt etter.
Standard variabel-produktet som «Fortum Solid» har den egenskap at det, i motsetning til fastprisavtaler, fluktuerer i samsvar med markedsprisene på kraft, men ikke på samme måte og i like høy grad som spotpriser. Prisingen bygger på markedets prognoser for fremtidige kraftpriser, og settes til en fastpris for alle døgnets timer i en nærmere angitt periode. Endringer i denne prisen må varsles i tråd med standard kraftleveringsavtale § 6 og prisopplysningsforskriften § 22.
Produktene har den risiko at prognosene for fremtidig kraftpris som de bygger på, kan avvike fra den faktiske markedsutviklingen for spotprisen. Produktet samsvarer heller ikke med den innførte stønaden for ekstraordinære strømkostnader i medhold av strømstønadsloven, som bygger på faktiske markedspriser i form av spotprisen. Selv om produktet var vanlig før overgangen til spotpriser, er det nemndas erfaring at forbrukere ikke nødvendigvis er fullt ut kjent med forskjellen mellom spotprisprodukter og variabel-produkter og den risikoen som kjennetegner produktet.
Høsten 2022 materialiserte denne risikoen seg i en rekke standard variabel-produkter hos en rekke tilbydere. Prognosen for fremtidige kraftpriser i denne perioden, særlig for oktober 2022, var høye, mens de faktiske spotpriser viste seg å bli lave. Dette resulterte i et avvik mellom spotpris og pris etter variabelavtalene. Innretningen av strømkompensasjonsordningen forsterket dette avviket, ettersom den ga lite støtte til kundene som hadde standard variabel-produkter siden strømstøtteordningen bygger på markedsprisen i form av spotpriser.
Ved bedømmelsen av saken har nemnda – på samme måte som i sak 22-1251 – delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet – bestående av nemndleder og bransjerepresentantene Lima og Hilde – bemerker at slik saken er opplyst for nemnda, er det ikke fremlagt dokumentasjon på avtaleinngåelsen fra noen av partene. Normalt er det den næringsdrivende som står nærmest til å godtgjøre hvilket avtaleprodukt og hvilke vilkår det er inngått avtale om dersom det oppstår uenighet mellom partene om dette. Selv om flertallet generelt mener en næringsdrivende bør oppbevare dokumentasjon for inngåelsen av avtaleforholdet så lenge avtaleforholdet er aktivt, mener nemnda under noe tvil at dette bevismessige utgangspunktet ikke kan legges til grunn når avtalen ble inngått så langt tilbake i tid som i 2009, se flertallets begrunnelse i sak 22-1251.
Klager har anført at han inngikk avtale om et spotprisprodukt med Hafslund Strøm AS, men at avtalen i etterkant av fusjonen med Fortum Strøm AS ble endret til et variabelprodukt. Slik saken er opplyst, kan ikke flertallet se bevismessige holdepunkter som underbygger dette. Flertallet viser for det første til at variabelavtaler var vanligere før, og flertallet finner på denne bakgrunn å legge til grunn at den avtalen som det ble inngått avtale om i 2009, var et standard variabelt avtaleprodukt. Hvilket avtaleprodukt klager har vært oppført på senere, fremgår videre uttrykkelig av de fremlagte fakturaene, der det står at klager har hatt variabelavtalen «Fortum Solid». Det er etter flertallets syn derfor ikke sannsynliggjort at produkttypen er endret for de omtvistede periodene sammenlignet med tidligere perioder.
Flertallet bemerker videre at selskapet har opplyst å ha sendt ut prisvarsler, men at klager opplyser at disse er sendt til en e-postadresse som klager ikke lenger bruker. Det følger av nemndas praksis at det er kundens ansvar å holde den registrerte e-postadressen oppdatert hos kraftleverandør eller netteier. Flertallet legger til grunn at dersom klager hadde holdt denne informasjonen oppdatert, ville han ha mottatt informasjon som underbygget at han sto på et variabel-produkt i form av prisvarsler. Sett hen til denne informasjonen, samt informasjonen i fakturaer, mener flertallet det er sannsynliggjort at klager har vært oppført på en variabelavtale gjennom hele avtaleforholdet, og at han ikke har stått på en spotprisavtale som urettmessig har vært endret til et variabelprodukt, slik klager hevder.
Klager er etter dette bundet av variabelavtalen. Selskapet har ikke fremlagt prisvarsler, utover den individualiserte varslingen som ble sendt klager ved e-post 16. november 2022 som gjaldt prisøkning fra 14. desember 2022. Det fremgår videre av fakturaene at prisen lå fast gjennom hele oktober 2022 til 11. november 2022 på 599 øre/kWh. Ut fra en konkret vurdering i denne saken, legger flertallet til grunn at prisvarsler er sendt ut i samsvar med standard kraftleveringsavtale § 6 første ledd, men at disse ikke har kommet frem til klager som følge av feil registrert e-postadresse. Som nevnt er det klagers ansvar å holde e-postadressen oppdatert. Samlet sett legger flertallet til grunn at prisendringene er varslet på korrekt vis.
Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.
Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – er kommet til at klager må få medhold i sin klage.
Klager hevder at selskapet, uten å ha gitt tilstrekkelig varsel eller innhentet samtykke, har endret avtaleproduktet hans fra et spotprisprodukt til et variabelprodukt. Klager viser til at selskapet ikke har lykkes i å dokumentere endringsvarselet eller kundens samtykke til endringen. Han mener at selskapet ikke har hatt grunnlag for å sette ham over på en variabelavtale og peker på at e-postvarsel ikke er tilstrekkelig når ny avtale inngås. Klager mener at det i stedet skulle blitt innhentet samtykke per SMS.
Klager anfører således at selskapet fakturerer han etter vilkår han ikke har godtatt. Selskapet har videre erkjent at det ikke kan dokumentere avtaleinngåelsen, og det er således heller ikke dokumentert at avtalen har vært uendret siden den skal ha blitt inngått i sin tid med Hafslund Strøm AS.
Mindretallet viser til at det etter markedsføringslovens § 11 er forbudt å levere tjenester med krav om betaling uten etter avtale (såkalt negativt salg). Leveres det tjenester i strid med bestemmelsen, er mottakeren ikke forpliktet til å betale for tjenesten som er mottatt, jf. § 11 annet ledd.
Det er selskapet som til enhver tid har bevisbyrden for at det ikke leverer tjenester uten etter avtale, og som derfor må ha systemer for å arkivere dokumentasjon for avtaleinngåelsen. Dette må også gjelde i tilfeller hvor selskaper har fusjonert.
I praksis er det stilt strenge krav til dokumentasjon for avtaleinngåelsen, jf. kommentaren til § 11 i Rettsdata:
«Det er den som påstår at det er inngått en avtale, som har bevisbyrden for dette. Forarbeidene peker på at det bør være opp til den næringsdrivende å ha rutiner som gjør det mulig å sannsynliggjøre at avtalen er inngått, jf. Ot.prp. nr. 62 (1999-2000) pkt. 3.1.4.2 s. 32. I dom fra Trondheim tingrett (04-023893TVI-TRON), fant retten at selskapets rutiner for telefonsalg ikke var gode nok til å sannsynliggjøre at det var inngått avtaler med forbrukere om kjøp av varer eller inngåelse av abonnementsavtale.» (mindretallets utheving)
Videre vises det til Markedsrådets vedtak MR-2014-1597 (Uno Life):
«Spørsmålet som Markedsrådet deretter skal ta stilling til, er om det er inngått rettslig bindende avtaler om abonnement om levering av produkter, og på de vilkår som Uno Life gjør gjeldende.
Markedsrådet har i tidligere praksis, fra tiden før det ble innført krav om skriftlighet ved telefonsalg av abonnementsavtaler, lagt til grunn at det må stilles relativt strenge krav til presentasjon av avtaleforholdet for at en avtale kan anses inngått med det innhold som den næringsdrivende hevder, jf. MR-2006-4 og MR-2009-200. Dette prinsippet er begrunnet i hensynet til forbrukerne, og må anses gjeldende ved siden av angrerettlovens eksplisitte skriftlighetskrav, ettersom det er et utslag av grunnleggende avtalerettslige vedtakelseskrav» (mindretallets utheving)
I en situasjon hvor selskapet ikke kan fremskaffe dokumentasjon for kundens aksept til den avtalen det faktureres etter, bør selskapet umiddelbart innhente nytt samtykke eller stanse leveransene. I motsatt fall tar selskapet en løpende risiko ved å fortsette leveransene.
Mindretallet kan ikke se at det er fremlagt dokumenter i saken som sannsynliggjør at klager har akseptert vilkårene det faktureres etter, og mindretallet anser det derfor slik at strømleveransen rammes av forbudet mot negativt salg i markedsføringsloven § 11. Klager har dermed ingen betalingsplikt for den mottatte strømmen (men må betale nettleie).
Nemndas konklusjon er i samsvar med flertallets syn at klager ikke gis medhold.
Uttalelsen er avsagt under dissens.
VEDTAK
Klager gis ikke medhold.
Oslo, 20. november 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende.
