Motkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.
Historikk:
07.11.2021 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt Ljåmovegen 59.
05.03.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt Orkdalsveien 756.
08.04.2022 – Kraftleveranse til Orkdalsveien 756 opphører.
14.10.2022 – Kraftleveranse til Ljåmovegen 59 opphører.
28.10.2022 – Partene inngår avtale om kraftleveranse til målepunkt Orkdalsveien 479.
01.12.2022 – Kraftleveranse til Orkdalsveien 479 opphører etter oppsigelse fra kunden.
21.12.2022 – Klager gjør angreretten gjeldende og fremsetter krav om tilbakebetaling.
Krav: Klager krever tilbakeført alle innbetalte beløp i de angrede avtalene.
Partenes anførsler:
Klager gjør gjeldende at hun har utøvd sin angrerett rettidig, og krever tilbakeført samtlige innbetalte beløp gjennom hele kundeforholdet etter angrerettloven § 26. Hun mener at selskapet ikke oppfylte sin opplysningsplikt på avtaletidspunktene og at den utvidede fristen har fått anvendelse i samtlige avtaleforhold. Subsidiært krever klager tilbakeført alle innbetalte beløp foretatt i avtalen som ble inngått 28. oktober 2022.
Motkraft AS gjør gjeldende at klager har utøvd angreretten utenfor fristen. Selskapet viser til at hun påberopte seg angreretten 13 måneder og 14 dager etter leveranseoppstart, og at hun befant seg utenfor den utvidede fristen da kravet ble fremsatt. Selskapet mener at avtalen med oppstart 28. oktober 2022 var en videreføring av tidligere avtaler, og at angrefristen i avtaleforholdet derfor må beregnes med utgangspunkt i 7. november 2021.
Subsidiært anfører selskapet at klager ikke kan utøve angrerett og kreve tilbakebetaling for avsluttede avtaler. Selskapet viser til at klager sa opp avtalen 1. desember 2022.
Atter subsidiært hevder innklagede at det på avtaletidspunktet oppfylte sin opplysningsplikt, og at det derfor ikke har vært grunnlag for å la den utvidede angrefristen få anvendelse. Atter, atter subsidiært mener selskapet at angreretten ikke omfatter levert kraft.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav der klager påberopte seg angrerett. Hovedspørsmålet er om klager hadde angreretten i behold da den ble gjort gjeldende, og om kunden i så fall har rett på tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalene.
Slik saken er opplyst, inngikk partene avtaler om kraftleveranse til tre ulike målepunkter i perioden mellom 7. november 2021 og 1. desember 2022. Leveransen til måler i Ljåmovegen 59 startet opp 7. november 2021 og ble avsluttet 14. oktober 2022. Leveransen til måler i Orkdalsveien 756 startet opp 5. mars 2022 og ble avsluttet 8. april 2022. Leveransen til måler i Orkdalsveien 479 startet opp 28. oktober 2022 og ble avsluttet etter klagers oppsigelse 1. desember 2022.
Nemnda bemerker at avtaleinngåelsene 5. mars 2022 og 28. oktober 2022 må anses som nytegninger som følge av at det er inngått nye avtaler for ulike målere. Avtalen inngått 5. mars 2022 løp dessuten parallelt med tidligere inngått avtale. Det er ingen holdepunkter for at en eksisterende avtale ble overført fra én strømmåler til en annen, og nemnda legger derfor til grunn at de ulike leveransene skal anses som separate avtaler opp mot angrerettloven. At avtalene ble inngått mellom samme kunde og den samme næringsdrivende, og at de ble fakturert samlet, endrer ikke denne vurderingen. Det er dermed etter nemndas syn ikke tale om et sammenhengende avtaleforhold, slik selskapets argumentasjon bygger på.
Klager har gjort gjeldende at angreretten er utøvd for alle tre avtalene, og klagers krav om tilbakeføring gjelder for betalinger som er foretatt under alle de tre avtalene. Slik denne saken ligger an, må nemnda ta stilling til hva som utgjør angrerettshandlingen knyttet til den respektive avtalen, og – dersom angreretten er korrekt utøvd – om angrefristen var utløpt på tidspunktet for angrerettsutøvelsen. Nemnda finner det hensiktsmessig først å ta stilling til om det var grunnlag for utvidet angrefrist for de respektive avtaleforhold, før den vurderer om det foreligger en gyldig angrerettutøvelse for hver avtale, og om denne har skjedd innen fristen.
Etter angrerettloven § 20 har forbrukeren har rett til å gå fra avtalen dersom melding gis til den næringsdrivende innen utløpet av angrefristen. Angrefristen er regulert i § 21. Bestemmelsens første ledd angir en hovedregel om angrefrist for tjenester på 14 dager fra avtaleinngåelsestidspunktet. Dagen for fristutgangspunktet skal etter § 6 ikke medregnes, samtidig som fristen skal anses å utløpe på første mulige virkedag dersom 14-dagersfristen utløper på en helge- eller helligdag. Der den næringsdrivende ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, angir bestemmelsens tredje og fjerde ledd særregler om når angrefristen utløper. I slike tilfeller utløper angrefristen 14 dager fra dagen etter at slike opplysninger er gitt, jf. fjerde ledd, jf. § 6. Fristen utløper likevel senest 12 måneder og 14 dager fra dagen etter avtaleinngåelsen, jf. tredje ledd, jf. § 6.
Det er i denne saken på det rene at verken den uttrykkelige angrerettserklæringen, eller avslutningen av noen av de tre avtalene, skjedde innen 14 dager fra den enkelte avtaleinngåelsen. En forutsetning for at klager skal ha sin angrerett i behold på det tidspunktet angreretten må anses utøvd, er derfor at den utvidede angrerettfristen i § 21 fjerde ledd får anvendelse. Dette forutsetter at selskapet ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h før avtaleinngåelsen. Videre må lengstefristen i § 21 tredje ledd ikke ha utløpt.
Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h pålegger den næringsdrivende «på en klar og forståelig måte» å gi forbrukeren opplysninger om at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten. På det tidspunktet denne avtalen ble inngått, skulle den næringsdrivende også – på en klar og forståelig måte – opplyse forbrukeren om at det forelå angreskjema. Det er den næringsdrivende selv som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt før avtaleinngåelsen, jf. § 7. Spørsmålet er derfor om selskapet har godtgjort at det oppfylte sin opplysningsplikt før avtale ble inngått.
Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet har godtgjort at opplysningsplikten ble oppfylt før avtale ble inngått. Det fremgår av saksopplysningene at avtalevilkårene ble tilsendt klager gjennom hyperlenke, der kunden kunne gjøre seg kjent med de fullstendige vilkårene. Nemnda påpeker at det ved bruk av hyperlenker ikke lar seg bekrefte hvilke opplysninger det er lenket til, se nærmere om dette spørsmålet i sak 23-011 flg. om Haugaland Kraft AS av 12. juni 2023. Denne iboende bevistvilen ved bruk av hyperlenker må gå utover selskapet, jf. angrerettloven § 7. Nemnda har sett hen til den redegjørelsen selskapet har gitt om sine avtalevilkår, men mener likevel at selskapet ikke har godtgjort at opplysningene etter § 8 første ledd bokstav h er gitt på en klar og forståelig måte før avtale ble inngått.
Dersom selskapet innenfor den utvidede fristperioden oppfyller sin opplysningsplikt, utløper fristen likevel 14 dager etter at kunden mottok opplysningene, jf. angrerettloven § 21 tredje og fjerde ledd. Slik saken er opplyst kan ikke nemnda se at selskapet hadde oppfylt opplysningsplikten overfor klager før klager fremsatte sin erklæring om utøvelse av angrerett 21. desember 2022. Det avgjørende for om angrefristen var utløpt for de tre avtalene, er derfor om angrerettutøvelsen skjedde innenfor lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd.
Nemnda ser så på spørsmålet om klager har sin angrerett i behold, og i så fall når angrerettutøvelsen må anses å ha skjedd.
Selskapet har gjort gjeldende at angrerett ikke kan utøves for avtaler som er avsluttet. I denne saken var alle tre avtaleforhold avsluttet på ulike tidspunkter da klager fremsatte erklæringen om utøvelse av angrerett 21. desember 2022.
Når det gjelder betydningen av at avtaleforholdene var avsluttet på det tidspunktet klager fremsatte sin erklæring om angrerett, har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet – bestående av nemndleder med dobbeltstemme samt forbrukerrepresentant Iversen – tar i denne saken ikke endelig stilling til om utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20 forutsetter at det er en eksisterende og løpende strømavtale å gå fra, som ikke allerede er avsluttet på annet grunnlag. Både ordlyden i angrerettloven § 20 første ledd – som etablerer en «rett til å gå fra avtalen» – og ordlyden i angrerettloven § 23 – som etablerer at ved utøvelse av angrerett «bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen» – kan tilsi dette. På den annen side tilsier utformingen av unntaket fra angrerett i angrerettloven § 22 første ledd bokstav c, at det i seg selv ikke er tilstrekkelig at en tjenesteavtale er oppfylt («tjeneste som er levert fullt ut»), ettersom bestemmelsen i tillegg blant annet krever at leveringen har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og at forbrukeren har erkjent at angreretten vil falle bort etter at den næringsdrivende har oppfylt avtalen. Tilleggsvilkårene tilsier etter flertallets syn at det ikke alene er tilstrekkelig for at angreretten har falt bort, at avtalen er oppfylt, men at det kreves noe mer. Tilsvarende kan det da heller ikke ha betydning at oppfyllelsen av avtalen er avsluttet alene fordi forbrukeren har sagt opp avtalen.
Til mindretallets begrunnelse nedenfor, tilføyer flertallet at det uansett mener at mindretallet trekker uriktige slutninger fra EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01). Det avsnittet fra veilederens side 63 som mindretallet viser til, er tredje avsnitt nedenfra på side 63. Avsnittet må etter flertallets syn leses i sammenheng med siste avsnitt på samme side, noe som taler mot den slutningen mindretallet trekker ut av veilederen.
Etter flertallets syn er imidlertid ikke spørsmålet om angreretten kan gjøres gjeldende for en avtale som er avsluttet avgjørende for løsningen av denne saken. Etter angrerettloven § 20 utøves angreretten ved at forbrukeren gir melding før utløpet av angrefristen. Bestemmelsens første ledd lest i sammenheng innebærer at meldingen må gå ut på at forbruker ønsker å gå fra avtalen. Etter andre ledd kan slik melding enten gis ved bruk av utfylt angreskjema eller «ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring». For at meldingen skal være tilstrekkelig utvetydig, kreves det imidlertid ikke at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten. Det følger blant annet av EU-kommisjonens veiledning til forbrukerrettighetsdirektivet av 29. desember 2021 (2021/C 525/01) punkt 5.2 at forbrukeren ikke behøver å vise til selve angreretten juridisk sett, men at angivelse av at avtalen sies opp eller at kunden trekker seg fra avtalen, etter omstendighetene kan være tilstrekkelig utvetydig. Bevisbyrden for at erklæring om angrerett er gitt, påhviler forbrukeren, jf. angrerettloven § 20 fjerde ledd.
Dette reiser spørsmålet om oppsigelsene av de tre avtaleforholdene kan bedømmes som en erklæring etter angrerettloven § 20. Det er i denne saken ikke holdepunkter for annet enn at de tre strømavtalene ble sagt opp av klager. Slik saken er opplyst, ble avtalen for Ljåmovegen 59 sagt opp som følge av klagers flytting. Bakgrunnen for klagers oppsigelse av avtalen for Orkdalsveien 756 er ikke kjent. Flertallet legger endelig til grunn at strømavtalen for Orkdalsveien 479 ble avsluttet som følge av at klager gikk over til ny leverandør.
Flertallet mener at en ordinær oppsigelse av en avtale om strømleveranse som utgangspunkt må anses som en klar og utvetydig erklæring om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen. Det er ingen utvetydighet omkring kundens vilje på dette punkt, og det kan ikke stilles som vilkår at forbrukeren uttrykkelig påberoper seg angreretten for at oppsigelsen skal kunne anses som en utøvelse av angreretten. Det er heller ikke rettslig grunnlag for å stille som vilkår at oppsigelsen har sin bakgrunn i at kunden reelt sett angrer på avtaleinngåelsen, slik mindretallet er inne på nedenfor. Flertallet kan ikke se rettslig grunnlag for at kundens avslutning av avtaleforholdet skal undergis en konkret fortolkning ut fra hvilken kontekst avslutningen skjedde i, og hva som var den antatte bakgrunnen for at kunden avsluttet avtaleforholdet. Det avgjørende er om kundens vilje fremstår som tilstrekkelig utvetydig, uavhengig av hva den nærmere bakgrunnen for denne utvetydige erklæringen måtte være.
Etter dette mener flertallet at samtlige tre oppsigelser i saksforholdet i seg selv kan anses som tilstrekkelige som erklæringer etter angrerettloven § 20. Regelen om tvilsrisiko i angrerettloven § 20 siste ledd endrer ikke flertallets syn, ettersom det ikke foreligger tvil om at klager ved en oppsigelse som dette gir utvetydig uttrykk for å ville gå fra avtalen.
At klager først påberopte angrerett uttrykkelig 21. desember 2022 må etter flertallets syn forstås som uttrykk for rettsuvitenhet som er uten betydning for den objektive bedømmelsen av oppsigelsenes innhold. Denne erklæringen tjener i ethvert tilfelle som et påkrav for det tilbakebetalingskravet klager har gjort gjeldende, se nedenfor.
Flertallet har ved sin vurdering sett hen til at ved oppsigelser av kraftavtaler som ledd i leverandørbytter, vil kunden normalt gi ny leverandør fullmakt til å avslutte eksisterende avtale. Flertallet kan ikke se at en slik fremgangsmåte er i strid med angrerettloven § 20 første ledd, som fastsetter at forbrukeren må «gi melding til den næringsdrivende». Ordlyden i § 20 er ikke til hinder for at forbrukeren gir en annen fullmakt til å avslutte avtaleforholdet på forbrukerens vegne, noe som er situasjonen ved leverandørbytter i kraftmarkedet. Også i et slikt tilfelle vil forbrukerens oppsigelse utgjøre en tilstrekkelig utvetydig melding om at forbrukeren ønsker å gå fra eksisterende leveranseavtale, jf. angrerettloven § 20 andre ledd.
Når det er avslutningen av den enkelte avtalen som anses som angrerettsutøvelsen, legger flertallet til grunn at alle tre oppsigelsene i denne saken skjedde innenfor lengstefristen etter angrerettloven § 21 tredje ledd på 12 måneder og 14 dager fra dagen etter inngåelsen av den respektive avtalen, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd, jf. § 6. Angreretten er derfor utøvd innen fristen for alle tre avtalene.
I sine bemerkninger nedenfor, har mindretallet vist til at kraftmarkedet bygger på at forbrukere skal kunne bytte leverandører, og at det ville virke forstyrrende for markedsstrukturen om slike leverandørbytter ut i avtaleforholdet skal anses som utøvelse av angrerett. Til dette påpeker flertallet at en forutsetning for at leverandørbyttet et stykke ut i avtaletiden skal anses som en rettidig utøvelse av angrerett, er at kraftleverandøren ikke har oppfylt opplysningsplikten etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Det er bare i de tilfellene kraftleverandøren ikke gir slike opplysninger at det kan være aktuelt å anse en oppsigelse lengre ut i avtaleforholdet som en rettidig angrerettsutøvelse, ettersom det er bare i disse tilfellene forbrukeren har krav på utvidet angrefrist. Kraftleverandørene må forventes å oppfylle opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h før avtalen inngås. Dette vil motvirke de forstyrrende virkninger i markedsstrukturen som mindretallet peker på.
Når det gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i nevnte vedtak mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles.
Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe fra «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Selv om det ikke har betydning for bedømmelsen av om angreretten er utøvd at angreretten ikke ble uttrykkelig påberopt, mener flertallet at dette kan få betydning for spørsmålet om når forsinkelsesrenter starter å løpe fra. Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Formålet med forsinkelsesrenter er å etablere et oppfyllelsespress for debitor, men i en situasjon som den foreliggende hadde selskapet i alle fall ikke positiv kunnskap om klagers krav på tilbakebetaling. I ethvert tilfelle mener nemnda det er tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:
«Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»
Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse. Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.
Etter flertallets syn må derfor klagen gis medhold.
Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Lima og Hilde – mener at kundens oppsigelse av avtaleforhold ikke automatisk kan anses som utrykk for angrerettsutøvelse etter angrerettloven § 20. Mindretallet er av den oppfatning at det har betydning for tolkningen av spørsmålet om angrerett er utøvd rettidig og gyldig eller ikke, om avtaleforholdet er avsluttet eller om det fortsatt foreligger et løpende avtaleforhold. Mindretallet legger videre til grunn at avsluttede avtaler uansett kan ikke angres. Tidspunktet for utøvelse av angrerett må derfor bero på en konkret tolkning av hvorvidt en handling kan anses som en utvetydig angrerettserklæring på en løpende avtale, jf. angrerettloven § 20. Det må etter mindretallets syn kreves noe mer enn et ordinært leverandørbytte med melding til ny leverandør.
Ved vurderingen av om avsluttede avtaler kan angres eller ikke legger mindretallet her vekt på at det som forutsetningsvis vil fremgå av EU-kommisjonens veileder til forbrukerrettighetsdirektivet nederst på side 63, der det som en kommentar til art. 14 fremgår følgende om løpende avtaler:
«I disse tilfælde kan forbrugeren derfor fortryde tjenesteydelsesaftalen eller aftalen om offentlig forsyning, hvis udførelse er påbegyndt og stadig er i gang i den forlængede periode på 12 måneder fra udløbet af den oprindelige fortrydelsesfrist, der er beregnet i henhold til artikel 9, stk. 2, og skal ikke afholde nogen omkostninger i forbindelse med de leverede tjenesteydelser.»
At en levering skal være «stadig i gang» betyr derfor etter mindretallets syn at det må forutsetningsvis pågå en levering på det tidspunktet som en erklæring om angrerett avgis.
Mindretallet legger merke til Forbrukerrådets tolkning i veiledningen til loven punkt 16.4 hvor selve angreretten knyttes opp til tilleggsvilkårene, men mener dette beror på en for utvidet tolkning av EU direktivet som det ikke foreligger gode grunner for eller reelle hensyn bak. Mindretallet mener at tilleggsvilkårene ikke begrenser den underliggende forutsetningen at det må foreligge en pågående levering og et pågående avtaleforhold. Overskriften til artikkel 14 viser til situasjoner der forbrukeren ikke skal «hæfte» for nærmere angitte forpliktelser:
«Artikel 14 . Forbrugeren hæfter ikke for:
[…]»
Når en avtale er sagt opp hefter ikke kunden lenger for varer han ikke lengre mottar. Altså er bestemmelsen først og fremst en bestemmelse som regulerer betalingsplikt. Begrensingene i de tidligere avtalenes bestillinger om evt. førtidig leveringsoppstart osv. kan derfor etter mindretallets syn ikke ha avgjørende vekt for tolkningen av en, etter mindretallets syn grunnleggende forutsetning for kravet; nemlig at angrerettsutøvelse forutsetter et løpende pågående avtaleforhold.
Det synes ikke som noen åpenbar relevant grunn til å legge avgjørende vekt på om en forbruker får gjøre gjeldende at oppsagte avtaler kan angres avhengig av hvordan avtalene i sin tid ble inngått. Tidligere avsluttede og oppsagte avtaler kan, uavhengig av hvordan de ble inngått, etter mindretallets syn, uansett ikke angres.
Ordlyden i angrerettlovens § 22 bokstav c tilsier etter mindretallets syn heller ikke noe som tilsier at avsluttede avtaler har angreretten i behold. Dette da en avsluttet og oppsagt avtale, etter sin ordlyd, er noe helt annet enn en levert tjeneste «fullt ut».
Det gir uansett lite mening dersom en vare av en momentan karakter som strøm er og som ikke kan tilbakeleveres og som er «ferdig levert» skal – basert på oppstartstidspunktet alene – definere når man kan angre en avsluttet og oppsagt avtale, og når man ikke kan gjøre det. Mindretallet mener derfor at reelle hensyn tilsier at bestemmelsen i angrerettloven § 22 om strømavtaler som er «ferdig levert» tolkes innskrenkende når det gjelder bestemmelsens tilleggsvilkår knyttet til fortidig oppstart. Hensynet til formålet bak reglene om angrerett tilsier at en kunde som har inngått en avtale på fjernsalg skal kunne angre på de valg han har gjort – og levere tilbake varen han har bestilt. For strømavtaler som allerede er forbrukt og sagt opp av kunden selv og ofte av helt andre grunner, som ved flytting, mener vi at hensynet til forbrukeren ikke kan veie like tungt.
Videre er spørsmål om hva som inngår i begrepet «angrerett». Dette innebærer at forbrukeren har en ensidig «rett til å gå fra avtalen». Forbrukeren må gi melding til «den næringsdrivende», og meldingen må gis før utløpet av angrefristen og avtalen må være «stadig i gang». Utover dette stiller angrerettloven § 20 ingen krav, verken om mangler eller annet mislighold eller om begrunnelse. Men det må være en tilstrekkelig tydelig melding fra forbrukeren – dvs. en aktiv handling som er klar og utvetydig. Det bør derfor etter mindretallets syn skilles mellom rene angrerettshandlinger og andre typer handlinger som ikke er angrerettshandlinger.
Mindretallet finner ikke slike ytre holdepunkter for at klagers tidligere oppsigelser i denne saken kan anses som en handling som innebærer utøvelse av angrerett etter angrerettloven § 20, og mener at avtaleopphørene må regnes som regulære oppsigelser som del av et normalt bytte av leverandør, som ved flytting eller ønske om andre avtaler av andre grunner. I denne saken er da også et av avtaleopphørene del av en ordinær flytting. De tre avtalene i herværende sak har også blitt sagt opp på ulike tidspunkt, men ble av klager selv samlet i angreerklæringen. Dette tyder på at klager har ønsket å utøve en samlet påberopelse av angrerett. Det har derfor, i denne saken, formodningen mot seg i at oppsigelsene var ment som utøvelse av angrerett. Dette fordi klager ikke fortløpende angret avtalene etter hvert som de ble avsluttet, men ventet til lenge etterpå og angret alle samtidig.
Dette understøttes av at angrerettlovens system innebærer at fullførte og avsluttede avtaler ikke kan angres, se over. Et velfungerende kraftmarked forutsetter dessuten leverandørbytter der markedet tilbyr best pris. Kraftavtaler sies opp og inngås i stort omfang. Hvis alle disse skal automatisk kunne regnes som potensielle angrerettshandlinger vil dette kunne være ødeleggende for markedsfuksjoner, selv om opplysninger om angreretten kan være gitt riktig. Dette fordi man alltid kan ha en 14 dagers angrerett.
Mindretallet legger til grunn en konkret tolkning av om et leverandørbyttet er en del av en angrerettshandling eller en del av et regulært leverandørbytte som ikke utgjør en angrerettshandling. Når leverandørbyttet kun meddeles ny leverandør og ikke direkte til den næringsdrivende direkte i henhold til angrerettloven, er dette et tilleggsmoment som også underbygger at klar og utvetydige erklæring ikke er levert før innsendelse fra klager av 21.12.2022 hvor klager uttrykkelig gjør angreretten gjeldende og fremsetter krav om tilbakebetaling.
Et minstekrav til angrerettshandlingen bør etter mindretallets syn være at det har vært en form for direkte kontakt mellom tidligere kraftleverandør og kunden. Denne kontakten må tydeliggjøre at kunden sier opp som en følge av at han angrer avtalen. Kontakten med tidligere kraftleverandør bør i tillegg kunne settes i relativt nær tidsmessig sammenheng med en i ettertid innlevert uttrykkelig angreerklæring, før en oppsigelse skal kunne tolkes som en uttrykkelig angrerettsutøvelse. Når en etterfølgende erklæring er innsendt i form av angrerettskjema lenge etter oppsigelsen og uten noen forutgående kontakt med den næringsdrivende direkte, vil det derfor være tilstrekkelig tvil om angrerettsutøvelsens tidspunkt og innhold knyttet til den forutgående oppsigelsen. Oppsigelsen i denne saken kan derfor etter mindretallets syn ikke tolkes som annet enn en ordinær oppsigelse på en ordinær kraftleveringsavtale.
Mindretallet bemerker at klager ikke på noe tidspunkt ga uttrykk for et ønske om å utøve angreretten sin, og at selskapet av den grunn ikke har hatt noen forutsetning for å innrette seg etter et slikt ønske. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke fremsatt en tilstrekkelig utvetydig erklæring på å angre en løpende avtale på tidspunktet for leverandørbyttet, men derimot på et senere tidspunktet hvor han leverte inn angreskjema. Avtalen var på dette tidspunkt avsluttet, og kan derfor ikke angres. Mindretallet peker i denne sammenheng også på at det er forbrukeren som har tvilsrisikoen for at det foreligger en gyldig angrerettserklæring, jf. angrerettloven § 20 siste ledd.
Med det syn mindretallet har på spørsmålet om angreretten er gyldig utøvd, er det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om dette i så fall skjedde innenfor angrefristen, og om hva rettsvirkningene av dette i så fall skal bli.
Etter mindretallets syn gis klagen ikke medhold.
Vedtaket er avsagt under dissens.
I samsvar med flertallets syn fattet nemnda slikt
VEDTAK
Klager gis medhold.
Oslo, 29. januar 2024
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
