Saken gjaldt uenighet om prisvilkår for spotprisavtale. Klager hevdet at han hadde krav på den prisen som selskapet kjøpte inn kraften for, uten påslag. Han bestred at det var inngått avtale om spotpris med påslag per kWh. Fjordkraft AS bestred klagers krav og viste til avtalevilkårene. Selskapet anførte at vilkårene måtte tolkes slik at klager ikke hadde krav på ren innkjøpspris. Klager ble enstemmig ikke gitt medhold.
Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om prisvilkår for spotprisavtale.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-2 og 3-1.
Historikk:
Ukjent tidspunkt – Klager inngår avtale med innklagede om produktet «Strøm til innkjøpspris».
2022 – Klager blir oppmerksom på at avtalen baserer seg på spotpris med påslag.
Krav: Klager bestrider betalingsplikt for påslag og krever det beløpet som overstiger ren innkjøpspris tilbakebetalt.
Partenes anførsler:
Klager hevder at det ble inngått avtale om pris tilsvarende den prisen som kraftleverandøren kjøper inn kraften for. Han bestrider at selskapet har avtalemessig grunnlag for å fakturere ham for spotpris med påslag per kWh. Klager viser til avtaleproduktets ordlyd – «Strøm til innkjøpspris» – og mener at «innkjøpspris» må tolkes bokstavelig.
Klager anfører at selskapet ikke i tilstrekkelig grad har opplyst ham om prisvilkårene, og at avtalevilkårene som selskapet har vist til under saksforberedelsen ikke forelå på avtaletidspunktet.
Fjordkraft AS fastholder sin forståelse av innkjøpsprisbegrepet. Selskapet viser til avtalens pkt. 4 a som legger til grunn en forståelse av «innkjøpspris» som spotpris. Selskapet viser videre til at avtalen gir adgang til å fakturere et variabelt påslag per kWh.
Selskapet viser til at klager har hatt tilgang til avtalevilkårene gjennom «Min side».
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om forståelsen av de avtalte prisvilkår.
Nemnda legger til grunn at det er inngått avtale om «Strøm til innkjøpspris» mellom partene. Det er uenighet om når avtaleforholdet mellom partene ble inngått, men det fremgår av klagers argumentasjon at avtalen har knyttet seg til «Strøm til innkjøpspris» hele tiden.
Spørsmålet er om begrepet skal forstås som at innklagede skal fakturere for sine faktiske innkjøpskostnader tillagt et lite påslag, slik klager hevder, eller som en henvisning til Nord Pools områdepriser tillagt innkjøpskostnader og påslag, slik selskapet hevder.
Ved behandlingen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet – bestående av bransjerepresentant Lima og nemndas leder – bemerker at de avtalevilkår som ble akseptert av klager på avtaletidspunktet ikke er fremlagt av selskapet, til tross for uttrykkelig oppfordring fra Elklagenemndas sekretariat. Flertallet finner dette kritikkverdig, men det er likevel ikke avgjørende for resultatet i saken.
I hvilken grad Fjordkrafts faktiske innkjøpskostnader til strøm til avtaler som ikke er sikret gjennom prisbindinger avviker fra områdeprisen fra Nord Pool, er ikke nærmere opplyst for nemnda. Nemnda finner likevel ikke dette avgjørende. Det avgjørende er hvordan begrepet «strøm til innkjøpspris» skal forstås ut fra en alminnelig språklig forståelse i dette markedet.
Begrepet «strøm til innkjøpspris» er flertydig, og kan enten forstås som strøm til «tilbyderens innkjøpspris» eller mer generelt «strøm til innkjøpspris», altså til en grossistpris tillagt offentlige avgifter mv. I dagens strømmarked finner flertallet det klart at en avtale om «strøm til innkjøpspris» som utgangspunkt må forstås som et spotprisprodukt som baserer seg på de generelle grossistprisene i form av områdeprisene fra Nord Pool.
Flertallet bemerker at det av Fjordkrafts någjeldende avtalevilkår fremgår at selskapet i tillegg til Nord Pools områdepriser belaster såkalte «innkjøpskostnader». Flertallet mener det ligger innenfor begrepet «strøm til innkjøpspris» å bake slike kostnader inn i strømprisen, men spesifikasjonen av slike kostnader som del av kostnadene som inngår i prisen bør etter flertallets gjøres klarere enn det de fremlagte vilkårene angir.
Klager har ikke bestridt at han skal betale et påslag på innkjøpsprisen eller andre avgifter.
Flertallets konklusjon er at klager ikke gis medhold.
Mindretallet – forbrukerrepresentant Norman – mener klager bør få medhold. Mindretallet viser til at klager bestrider betalingskravet han har mottatt fordi det tas en pris for strømmen som ifølge klager ikke er i tråd med det som er avtalt. Det er den som krever betaling som må kunne sannsynliggjøre at kravet er berettiget, dvs. at det har hjemmel i avtalen mellom partene. I dette tilfellet har Fjordkraft ikke klart å fremlegge dokumenter fra avtaleinngåelsen, og således ikke sannsynliggjort hvilke vilkår som ble akseptert av klager. Fjordkraft har dermed ikke sannsynliggjort at betalingskravet er berettiget. I mangel av andre holdepunkter for hva som er avtalt, mener mindretallet at klager ikke har akseptert å betale mer enn det som følger av den naturlige forståelsen av uttrykket innkjøpspris, som i henhold til alminnelig språklig forståelse må anses å være samme pris som selger kjøper ytelsen for.
Mindretallet finner grunn til å bemerke at det ikke er uvanlig i strømmarkedet at strøm selges til en lavere pris enn innkjøpspris, dvs. at strøm selges med tap. Det er derfor ikke urealistisk at klager hadde denne oppfatningen om hva som var avtalt basert på bruken av innkjøpsbegrepet.
Etter dette avsa nemnda vedtak i samsvar med flertallets syn.
VEDTAK
Klager gis ikke medhold.
Oslo, 28. august 2023
Henrik E. Kolderup, leder
Gustav Norman, Forbrukerrådet
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende.