Fjordkraft AS benytter Fornybar Norges standardkontrakter.
Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse.
Regelverk: Standard kraftleveringsavtale §§ 1-3 og 1-4 og angrerettloven.
Historikk:
01.02.2022 – Partene inngår avtale om produktet «Variabel Strømpris».
11.11.2022 – Klager bytter fra variabelavtalen til en spotavtale.
09.12.2022 – Selskapet sender ut angrerettopplysninger til kundene sine.
21.12.2022 – Klager påberoper angreretten og fremsetter krav om tilbakebetaling.
Krav: Klager krever tilbakeført samtlige innbetalinger siden avtaleinngåelsen 01.02.2022.
Partenes anførsler:
Klager krever fullstendig tilbakebetaling av samtlige innbetalte vederlag etter variabelavtalen inngått i februar 2022 med grunnlag i angrerettutøvelse. Klager hevder at han hadde angreretten i behold på påberopelsestidspunktet som følge av at han ikke mottok tilstrekkelige angrerettopplysninger i forbindelse med avtaleinngåelsen. Han viser til at han ikke mottok opplysningene på varig medium.
Klager anfører at selskapet ga ham en utvidet frist ved utsendelsen av angrerettopplysninger i desember 2022. Han mener at det ikke er av betydning at avtalen allerede er avsluttet så lenge opphøret fant sted innenfor angrefristen.
Fjordkraft AS bestrider klagers krav i sin helhet og anfører at kunden ikke kan angre en avtale som allerede er avsluttet. Selskapet viser til at klager avsluttet variabelavtalen i november 2022 ved overgang til et spotprodukt. Det anfører at det er en forutsetning for angrerettutøvelse at det eksisterer en løpende avtale og at angreretten ikke kan benyttes på fullførte tjenester.
Selskapet understreker at klager ikke hadde til hensikt å angre avtalen ved produktovergangen og viser til at bevisbyrden for at angreretten er utøvd ligger hos kunden. Selskapet mener at klager har påberopt angrerett som følge av medieoppmerksomhet.
Nemnda ser slik på saken:
Saken gjelder uenighet om tilbakebetalingskrav med grunnlag i angrerettutøvelse. Sakens hovedspørsmål er om klager kan kreve tilbakeført samtlige innbetalinger foretatt i medhold av variabelavtalen, som ble avsluttet ved produktbytte i november 2021.
Slik saken er opplyst inngikk partene 1. februar 2022 avtale om variabelproduktet «Variabel Strømpris». Klager sa opp denne avtalen ved produktbytte til et annet av Fjordkrafts produkter 11. november 2022. Han har avgrenset sin erklæring om utøvelse av angrerett til avtalen som løp fra februar til november 2022, og har fremsatt krav om at selskapet tilbakefører alle betalinger foretatt i denne avtalen.
Fjordkraft AS har gjort gjeldende at det ikke er adgang for en kunde til å angre en avtale som er avsluttet, slik situasjonen er i denne saken.
Ved avgjørelsen av saken har nemnda delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet – bestående av nemndleder Kolderup med dobbeltstemme og forbrukerrepresentant Iversen – bemerker innledningsvis at Fjordkrafts synspunkt om angreretten ikke kan gjøres gjeldende for en avtale som allerede er avsluttet av klager, må avgjøres ut fra en tolkning av angrerettloven. Angrerettloven § 22 bokstav c gjør unntak fra angreretten for avtaler som er «levert fullt ut», men stiller likevel en rekke tilleggsvilkår for at dette unntaket skal få anvendelse. Disse tilleggsvilkårene er det ikke holdepunkter for at er oppfylt her. Bestemmelsen tilsier derfor motsetningsvis at når disse tilleggsvilkårene ikke er oppfylt, er ikke angreretten utelukket alene fordi den løpende avtalen er avsluttet. Flertallet påpeker samtidig at angrerettloven § 20 om angreretten kan sies å bygge på en forutsetning om at angreretten utøves i forhold til en aktuell og bestående avtale, når den etablerer at angreretten gir «rett til å gå fra avtalen». Flertallet kan likevel ikke se at denne bestemmelsen utelukker angrerett også i forhold til løpende avtaler som tidligere er sagt opp av forbrukeren.
Etter flertallets syn er imidlertid ikke dette avgjørende, ettersom oppsigelsen av variabelavtalen 11. november 2022 i seg selv må anses som en angrerettutøvelse.
Utgangspunktet etter angrerettloven § 20 første ledd er at forbrukeren har rett til å gå fra avtalen ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Det er en forutsetning at kunden gir melding til den næringsdrivende og videre at denne meldingen gis rettidig. Videre følger det av § 20 andre ledd at melding enten kan gis «ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.» I denne saken sendte ikke klager utfylt angreskjema til selskapet i november 2022. Spørsmålet er imidlertid om klager har fremsatt «annen utvetydig erklæring» som innebærer en utøvelse av angreretten.
For å ta stilling til om klagers produktbytte i november 2022 kan anses som en tilstrekkelig utvetydig melding», må det klarlegges hva denne meldingen må gå ut på. Det følger etter flertallets syn av en tolkning av angrerettloven § 20 første ledd, at meldingen må gå ut på at kunden erklærer at kunden ønsker «å gå fra avtalen». Det er ingen klare holdepunkter i angrerettloven eller i det tilgrunnliggende forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 11 for at kunden uttrykkelig må påberope seg angreretten. Det fremgår av EU-kommisjonens veileder til tolkningen av forbrukerrettighetsdirektivet (2021/C 525/01) punkt 5.3 at det ikke er krav om at angreretten omtales i juridiske vendinger, men at det er tilstrekkelig med en «angivelse af, at aftalen »opsiges«, eller at kunden »trækker sig ud af« aftalen, eller lignende vendinger (…), så længe det er muligt at identificere forbrugeren og aftalen.»
En tilstrekkelig klar og aktiv melding om at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen er derfor tilstrekkelig til å utgjøre en angrerettserklæring. Selv om forbrukeren har tvilsrisikoen for at slik tilstrekkelig og klar melding er gitt, jf. angrerettloven § 20 siste ledd, kreves det ikke at meldingen uttrykkelig omhandler angreretten.
Med bakgrunn i denne rettsforståelsen mener flertallet at klager, da han 11. november 2022 sa opp avtalen og gikk over på et annet produkt hos Fjordkraft, ga tilstrekkelig melding om at han ønsket seg løst fra variabelkontrakten. Etter flertallets syn kan en vanskelig finne klarere uttrykk for et ønske om å gå fra avtalen enn en oppsigelse, og flertallet anser oppsigelsen som en erklæring om angrerettutøvelse.
Flertallet innser at selskapet kan finne det urimelig å anse en situasjon der kunden, av grunner kun kunden kjenner til, bytter produkt, skal anses som utøvelse av angrerett med de rettsvirkninger dette innebærer. Flertallet påpeker likevel det at det bare er der selskapet har misligholdt sin opplysningsplikt om angrerett etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, at problemstillingen vil komme på spissen. Ettersom kraftleverandører har alle forutsetninger for å oppfylle pliktene etter angrerettloven, mener flertallet at rettsforståelsen ikke er urimelig.
For øvrig viser flertallet til sitt votum i sak 22-1539.
Slik denne saken er opplyst, er det ikke gjort gjeldende at angreretten er utelukket på annet grunnlag. Slik saken er opplyst for nemnda, legger flertallet derfor til grunn at klager hadde sin angrerett i behold da denne ble utøvd, og at det ikke er bestridt at den utvidete angreretten på inntil 12 måneder og 14 dager får anvendelse, jf. angrerettloven § 21 tredje ledd. Flertallet finner også støtte for dette i brevet som ble sendt ut av Fjordkraft 9. desember 2022.
Flertallet konkluderer derfor med at klager har utøvd sin angrerett rettidig.
Når det gjelder rettsvirkningene ved utøvelsen av angreretten, peker dette flertallet på flertallets votum i sak 23-011 flg. mot Haugaland Kraft Energi AS 12. juni 2023. Angrerettloven § 26 andre ledd sammenholdt med § 24 første ledd, innebærer at forbrukerens betalingsplikt bortfaller i sin helhet der angreretten utøves og den næringsdrivende ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav h, og kunden har krav på å få tilbakeført sine betalinger under avtalen. Dette gjelder både gjelder fakturert og ikke-fakturert forbruk. Der betaling har funnet sted, skal innklagede tilbakeføre betalingene, jf. angrerettloven § 24 første ledd. Der forbruket ikke er betalt, skal betalingskravet frafalles.
Når det gjelder forsinkelsesrenter på tilbakebetalingskravet, påpeker flertallet at forfallstidspunktet for selskapets tilbakebetalingsplikt er 14 dager fra melding om utøvelse av angrerett kom frem til selskapet, jf. angrerettloven § 24. Etter forsinkelsesrenteloven § 2 starter forsinkelsesrenter å løpe fra «fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien» og ellers fra 30 dager etter skriftlig påkrav. Selv om det ikke har betydning for bedømmelsen av om angreretten er utøvd at angreretten ikke ble uttrykkelig påberopt, mener flertallet at dette kan få betydning for spørsmålet om når forsinkelsesrenter starter å løpe fra. Flertallet viser at retten til forsinkelsesrenter i slike situasjoner ikke er regulert i forbrukeravtaledirektivet. Formålet med forsinkelsesrenter er å etablere et oppfyllelsespress for debitor, men i en situasjon som den foreliggende hadde selskapet i alle fall ikke positiv kunnskap om klagers krav på tilbakebetaling. I ethvert tilfelle mener nemnda det er tvilsomt om forfallsregelen i angrerettloven § 24 kan anses som en forfallsdato fastsatt i forveien. Flertallet viser til forarbeidene til forsinkelsesrenteloven § 2, NOU 1974: 54 på side 79, der det heter:
«Fastsatt i forveien er forfallsdagen i de tilfelle hvor man av grunnlaget for kravet kan utlede en bestemt dato for oppgjøret. Det kan være avtalt at beløpet skal gjøres opp på – eller innen – en fiksert dato, eller at et beløp skal svares i rater på forhåndsoppgitte dager eller terminer. Er betalingen gjort avhengig av påkrav alene, eller av ytre, faktiske begivenheter, kan man derimot normalt ikke si at forfallstidspunktet er fastsatt i forveien. Her må et påkrav til for å utløse betalingsplikten, jfr. prinsippet i gbl. § 5. I så fall skal utkastets påkravsregel i 2. punktum gjelde. Kan debitor like lett som kreditor i forveien beregne når omstendighetene inntreffer, vil man imidlertid måtte regne forfallsdagen som fiksert i forveien.»
Flertallet viser også til HR-1995-1549. I en situasjon som den foreliggende, følger forbrukers tilbakebetalingskrav som en konsekvens av forbrukeren utøvelse av angrerett. Om og i tilfelle når dette skjer, må for den næringsdrivende anses som en ytre, faktisk begivenhet. Til tross for forfallsregelen i angrerettloven § 24, tilsier dette at det er påkravsregelen i forsinkelsesrenteloven § 2 som får anvendelse.
Påkrav på tilbakebetalingskravene ble først sendt ved klagers erklæring 21. desember 2022. Klager har derfor krav på forsinkelsesrenter fra 30 dager etter at dette påkravet ble sendt, jf. forsinkelsesrenteloven § 2.
Etter flertallets syn gis derfor klagen medhold.
Mindretallet – bestående av bransjerepresentantene Hilde og Lima – har lagt til grunn en annen forståelse enn flertallet. Det vises til sak 22-1539 for samme begrunnelse for dissens.
Mindretallet ønsker i tillegg å fremheve at man finner det for det første klart at en kunde ikke kan erklære angrerett for en avtale som er avsluttet.
Mindretallet mener for det andre at ikke enhver tidligere fremsatt oppsigelse kan anses som en utøvelse av angreretten. Mindretallet bemerker at et produkt- eller leverandørbytte som hovedregel ikke kan anses som angrerettutøvelse. Det kan likevel gjøres unntak fra dette utgangspunktet dersom det foreligger konkrete holdepunkter for at kunden har ment å angre avtalen. Det vil etter mindretallets syn blant annet være tilfellet dersom det foreligger historikk på at kunden har vært i kontakt med selskapet for å uttrykke misnøye eller et ønske om å angre avtalen. Motsetningsvis kan ikke kunden påberope angrerett for avtaler som ble avsluttet tilbake i tid bare fordi kunden i ettertid har fått kunnskap om angreretten. En slik adgang vil etter mindretallets syn legge til rette for illojal utnyttelse av reglene.
Mindretallet bemerker at det videre vil kunne få sterkt urimelige virkninger for selskapene dersom kunden kan påberope angrerett for ethvert produkt- eller leverandørskifte. Det vil særlig gjelde der kunden har krav på å få tilbakebetalt sine strømkostnader gjennom hele avtaleforholdet. Mindretallet mener av den grunn at det for spørsmålet om hvorvidt en oppsigelse er å anse som en angrerettutøvelse, må gjøres en konkret vurdering av omstendighetene omkring avslutningen av avtalen.
Mindretallet mener at det i saken her ikke foreligger omstendigheter som tilsier at klager mente å utøve angreretten da han endret avtaleprodukt den 11. november 2022. Klager har derfor etter mindretallets syn ikke gitt nødvendig angremelding etter angrerettloven § 20.
Med mindretallets syn på om klager hadde angrerett for den avsluttede variabelavtalen, er det ikke nødvendig for mindretallet å gå inn på de andre spørsmål saken reiser, herunder spørsmålet om klagers eventuelle rett til tilbakeføring av foretatte betalinger under avtalen.
Etter mindretallets syn skal klagen derfor ikke tas til følge.
I samsvar med flertallets konklusjon tas klagen til følge.
VEDTAK
Klager gis medhold.
Oslo, 26. februar 2024
Henrik E. Kolderup, leder
Thomas Iversen, Forbrukerrådet
Astrid M. Hilde, Fornybar Norge
Lars Lima, Fornybar Norge
Elklagenemndas vedtak er rådgivende. Ved vedtak som går imot innklagede, skal innklagede gi begrunnet melding til klager og nemnda innen fire uker dersom vedtaket ikke vil bli fulgt.
